onsdag 20. juli 2016

1001-lesesirkelen 2/2, "July's People" av Nadine Gordimer

Bok nr to ut i lesesirkelen denne måneden med tema Afrika er fra den sør-afrikanske forfatteren Nadine Gordimer. Siden jeg ikke hadde lest noe fra henne tidligere så måtte jeg google litt. Wiki kan fortelle meg følgende - at forfatterskapet til Gordimer i all hovedsak konsentrerte seg om moralske spørsmål og rasespørsmål, særlig apartheid i Sør-Afrika. Hun fikk den høythengende Nobelprisen i litteratur i 1991, og har enda ei av bøkene sine på 1001-lista, nemlig Burger's Daughter.

July's People har et helt annet utgangspunkt enn min forrige leste Vanære, også lagt til Sør-Afrika. I denne boka møter vi nemlig den liberale hvite familien Smales med mor, far, sønn og datter. Det er brutt ut en fiksjonell borgerkrig i området der de bor og de svarte har snudd hele apartheidsystemet på hodet. Smales-familien blir tvunget til å flykte fra Johannesburg og får hjelp av deres svarte tjener July. Han tar dem med til sin egen landsby og gjemmer dem der. De får bo i hans mors stråtekkede gjørmehytte og har bare det de står og går i og et par saker de fikk rasket med seg i bilen da de måtte dra. I July's bittelille landsby er det July som er sjef, og rollene blir snudd helt på hodet. Dette skaper store problemer, både for den tidligere husherren herr Smales og hans kone Maureen, og ikke minst for July, som nå ikke lenger er en "boy", men landsbyens overhode. Selv om July er autoriteten i den lille landsbyen må de likevel be områdets chief om å få lov til å bli boende. Til tross for deres liberale holdning til de svarte så sliter både Maureen og hennes mann med underdanigheten overfor July, og plutselig en dag flyr det et uidentifisert helikopter over landsbyen og lander i nærheten...

Etter å ha lest og fordøyd July's People noen dager så sitter jeg fremdeles igjen med et *hmm* i bakhodet. Jeg vet nemlig ikke helt om jeg likte denne boka spesielt godt, selv om jeg syns vinklingen av apartheidsystemet og de svarte i de hvites rolle var særdeles skjerpende på interessen min før jeg begynte å lese. En ny vri, dette måtte jo bare gå bra hos en Nobelprisvinner - eller? For å begynne med språket. Det var da usedvanlig merkelig oppstyltet og tungt! Jeg måtte virkelig gjøre en innsats for å finne ut av setningssyntaksen og strukturen. Jeg hadde tilfeldigvis både norsk og engelsk versjon liggende, og hoppet derfor noe mellom språkene. Ikke fordi jeg ikke forstod den engelske versjonen i og for seg, men jeg syns Gordimer gjorde det utrolig tungt for leseren. Vel, jeg kom da inn i skrivemåten etterhvert, men den ble aldri verken fengende eller flytende i mitt hode. Fortellersynsvinkel endret seg også i boka hist og her, og det var ofte jeg måtte lese avsnitt på ny flere ganger for virkelig å finne ut hvem det var som hadde ordet, kontrollen. Ofte gir veksling av fortellersynspunkt en interessant vri og vinkling til historien som fortelles, her virket det dessverre bare forvirrende.

Nadine Gordimer
Bildekilde: newyorker.com

Dernest reagerte jeg på karakterene i boka. De ble altfor grunne til denne temmelig så komplekse historien som ble fortalt. Boka er kort, kun 160 sider, så det sier seg selv at et reversert apartheid system og hvordan dette påvirker en hvit familie boende i en liten landsby med svarte mennesker kun kan lage svake riper på overflaten av det som kunne blitt en mektig roman. For det var det jeg egentlig forventet meg, og så lukket jeg øynene for den tynne lefsa av ei bok og krysset fingrene for at Gordimer klarte det umulige, å skrive en minimalistisk roman om et omvendt monumentalt mellommenneskelig problem i Sør-Afrika. Det fikk hun ikke helt til, synes jeg. Ihvertfall grep ikke historien meg. Den var seigtflytende, og ofte kjedelig, for det skjedde egentlig ikke stort og jeg forventet meg mye. Slutten skuffet også. Helt til jeg innså etterpå, at nettopp den fikk meg til å tenke. På selve situasjonen Smales-familien befant seg i. På July og hans kone i landsbyen, og hans hemmelige og skjulte ekstrakone i storbyen. Hele boken er en 160 siders (noe overfladisk) karakterstudie av hvordan individene håndterer de reverserte rollene mellom svarte og hvite. En noe rar leseopplevelse. Likte jeg boka? Som leseopplevelse, egentlig ikke, men den har fått meg til å tenke på selve situasjonen i ettertid. Og det er jammen ikke lite. Egentlig...


Kilde: Egen ebok/papirbok - Utgitt: 1982 - Forlag: Penguin Books - Sider: 160 - Språk: Norsk og Engelsk - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere, 1001 Lesesirkel, Prisvinnere




Afrika - Happy bush campers Xakanaxa, Okavango Delta - Botswana
Fantastisk land, fantastiske mennesker!

(bilde tatt av sambo :)


.

10 kommentarer:

  1. Hmm, jeg reagerte ikke på tungt språk i det hele tatt - leste den på engelsk. Men kan hende jeg var preget av at forrige roman jeg leste på engelsk var såpass vanskelig at alt annet blir lett i forhold. Jeg vet ikke.

    Jeg savnet mer spenning. Følte ikke at de stedene/momentene i historien som la opp til det innfridde. For eksempel er dette med Julys andre kone eller besøket hos chiefen noe som burde ha bidratt til mer driv i historien, men som dessverre ikke gjør det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig med deg i sistnevnte. Historien ble temmelig blodfattig til tross for at det var mye Gordimer kunne tatt tak i, men som det virket som hun bare nevnte i forbifarten for å glemme det senere. Dette med geværet, for eksempel, og forholdet mellom Maureen og July's landsbykone som faktisk kunne gjøre seg littegranne forstått. Samt elementene du nevner. Dette kunne blitt en svært så spennende og interessant roman. Istedenfor ble den svært lite engasjerende. Og språket ja, det fant jeg tungt, og jeg leser mye engelsk. Det var noe med strukturen som ble slitsom for meg. Selve språket er jo enkelt, men jeg slet virkelig med motivasjonen for å komme meg gjennom boka. Jeg tror jeg står over hennes andre bok på 1001-lista foreløpig. Forstod på Line at "Bevareren" nok er skrevet på samme måte. Det er jo flere bøker å ta av på listene - Coetzee er en av dem jeg definitivt vil lese mer fra, min førstebok i lesesirkelen denne måneden. Han skriver virkelig bra. Har du lest noe av ham?

      Slett
    2. Leste omtalen din og ble nysgjerrig - så nå står han på leselista. Jeg har ikke lest mange afrikanske forfattere, tror jeg kan telle de på en hånd. Så helt klart på tide å utvide lesehorisonten, og da er det jo kjempefint at lesesirkelen hjelper til med det!

      Slett
  2. Jeg synes den omvendte situasjonen familien havnet i var interessant, men også jeg synes boka var tunglest.
    Men også jeg tenkte en del på boka etterpå, og fikk litt lyst til å lese Burgers datter (men ikke akkurat nå.;) )

    SvarSlett
    Svar
    1. Glimrende! Les gjerne Burgers datter, så leser jeg omtalen din, deretter..tar jeg en avgjørelse på om jeg prøver meg på boka. Behøvde noe lettlest etter Gordimer og har nettopp frest gjennom Paasilinna's "En lykkelig mann". Ikke beste boka fra forfatteren, men lettlest og humreverdig. Godt med slike etter tungt språk..

      Slett
    2. Ja, vi får se- det blir uansett ikke de to kommende måneder, om enn dette året.;)
      En lykkelig mann har jeg faktisk i lyd på Ipoden. Har enda ikke hørt den..

      Slett
  3. Hmmm. Fikk du kommentaren min, eller ble den stanset av Hvalfilteret?

    SvarSlett
    Svar
    1. Sukk, nei. Kommentaren min ble visst sensurert av Internettet på grunn av min stygge Moby Dick-referanse. Kortversjon: Gordimer skriver tydeligvis så kjedelige bøker at jeg har flyttet henne nederst blant mine 1001, og kun leser hvis jeg mot formodning lever minst hundre år til. Men heller 160 sider Gordimer, enn hele den forbanna Hvalboka!!

      Slett
    2. Hallelulja til ulest Moby-referanse! (og Havboka, for den saks skyld - hva er det med meg og haaaavet?) Når det er sagt, jeg har gjort min Gordimer og står over t-skjorta. Det er et hav (pun intended) å ta av der ute, så hvorfor slite. Jeg er igang med Atwood-mursteinen Den Blinde Morderen, på norsk på papir og engelsk på Kindle om jeg ikke blir ferdig før 18.august. Jeg orker ikke murstein i håndbagasjen.. Nei la oss holde oss på landjorda. Fast grunn under føttene og velskrevne romaner. Lest Ulvetid av Hilary Mantel? Særdeles god! (Sånn i tilfelle du er i beit for en 700-siders murstein fra 1500-tallets Tudor-England ;)

      Slett
    3. Jeg har ikke lest Mantel ennå, men har Cromwell-bøkene hennes i hylla. Jeg liker Tudorene. Man skulle tro de levde bare for å bli skrevet bøker om, så velegnet er de for litteraturen. I motsetning til havbøkene, som jeg sjelden liker. Og så er det jo ikke sånn at vi ofrer Gordimer-skjorta akkurat. Vi bare setter henne helt nederst på lista:-)

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)