onsdag 30. mars 2016

Viktig Kindle nyhet!

Jeg har fått et par panikk e-mail i det siste ang. Kindle-eiere som har begynt å få problemer med nedlasting av egne bøker fra Amazon Cloud og noen som har problemer med tilgang til Kindle Store.

Ja - Amazon har kommet med en oppdatering for ALLE Kindle lesebrett! Det gjelder også deg!

Alle eiere av Kindle skal ha fått en e-mail om dette, men det viser seg at ikke alle har mottatt denne. Kort inneholder denne følgende info:

Alle eiere av nyere Kindle: modeller fra 2013 - d.d. skal ha fått automatisk oppdatert sin Kindle såfremt wifi har vært påskrudd en gang siden (ca) nyttår. Dere skal ikke ha problemer (Kindle, Kindle Paperwhite, Kindle Voyage).

Dere som eier eldre Kindle, eks. Kindle Keyboard, Kindle DX - eller, dere som ikke automatisk har fått oppdateringen før 22.mars 2016:
  • Ingen fare! Dere kan laste ned programvareversjonen manuelt og overføre oppdateringen til lesebrettet via USB HER.!

Opplever du ingen problemer? Da er du allerede oppdatert! No need for panic!


Fremdeles krise? Gi lyd :-)



søndag 27. mars 2016

Påskeegget er tomt...

Påsken er på hell og sukkerkicket begynner å gi seg. Det er grenser for hvor mange dager man kan leve på smågodt til 2.90 og rødvin. En combo som riktignok balanserer søtsaker og frukt perfekt, men det er et kosthold som ikke er spesielt egnet til noe annet enn lydbøker - og helst lydbøker av den sorten hvor man ikke trenger å konsentrere seg lenge om gangen (mer enn 5 minutter, that is). Lange setninger (les:José Saramago-style - ennå kun 8% inn i The Double etter 1 uke) fungerer dårlig, og æresmedlemsskap i korttidsminneklubben bør være neste steg ifølge min datter.

Når det er sagt så har mars vært måneden jeg har fått lest flest bøker og mest variert sålangt i år. Omtalt noen av dem har jeg også, men det var før påsken angrep hjernecellene. Siden jeg har innsett at jeg ikke kommer til å fullføre mer enn ei (lyd)bok til før måneden er på hell og jeg rømmer landet igjen, så kommer derfor årets første månedsoppsummering allerede idag. Et blaff av effektivitet. Ingen fare, det kommer neppe til å vare...



2 kvinner lest i mars. En opptur og en stor nedtur. Oppturen var Margaret Atwood med Bluebeard's Egg (ingen bombe). Nedturen britiske Doris Lessing med Shikasta. Sistnevnte var ei lesesirkelbok jeg hadde store håp for, derfor skuffet den vel mest. Behørig omtalt via linkene.

6 menn lest i mars. Listet nedenfor i kvalitetsstigende rekkefølge.

Bok nr. 15.5 i serien om Jack Reacher. Boka var lang fra dårlig, men jeg følte meg noe snytt da jeg innså at det var ei lefse på kun 1t14min. "Reklamen" var at dette var historien om helten Jack, barndom - foreldre - storebror og muskelbygging. Rett og slett hvordan Jack endte opp med å bli testosteron-Reacher. (Nei nei, ikke engang tenk Tom Cruise igjen i den rollen. Elending casting!!) Pittelitt familiebakgrunn, litt om forholdet til Joe (som da, er - selvfølgelig - the first son) og pittelitt om Jack som ung gutt. Skrevet i samme stil og med samme språket som de vanlige bøkene om helten - javisst - men med temmelig magert innhold. Forventet mer. Der tok Jim Grant en kjapp en... Jim Grant? Forfatterens egentlige navn. Godt det var ei Storytel-lydbok som ikke kostet meg noe mer.


Men gav jeg opp? Neida. Nå er jeg godt igang med bok 16 i serien på øret. Tilbake til innleser Jeff Harding, The Affair er igjen som å ha film på øret og enkelt språk som holder seg gjennom påskens sukkerkick og dårlige konsentrasjon med glans. Litt morsomt med denne boka er at den går tilbake i tid. Handlingene er lagt til tiden før førsteboka - Killing Floor - og vi får (forhåpentligvis) bakgrunnen til hvorfor Reacher ble en lone drifter uten bil, eiendeler og behovet for å ha et permanent hjem. The Affair er langt fra nest dårligst denne måneden, men jeg kan ikke rangere den noe høyere for jeg er kun kommet (nesten) halvveis i lydboka - på mer normale 12+ timer.



Leses i rekkefølge
Jepp, jeg har vært særdeles dyktig i mars og har klart å få med meg hele tre stk 1001-bøker. Jeg krysser av i rødvinsrus og føler meg nesten på høyde med et par av karakterene til Tomas Espedal. Noe som minnet meg på at jeg har hatt en særdeles underlig "dialog" gående på Facebook med en forfatter denne måneden. En dialog som startet med nettopp Espedal's alkoholinntak. Noen mennesker er - jepp, underlige. Og da tenker jeg nødvendigvis ikke Espedal... Nuvel...
 
Jeg fortsetter heller med sjarmøren Fredrik Drum, som ikke har fått sin egen omtale denne gang. Handler om mysteriet rundt en flere tonn svær steinskulptur som på mystisk vis har forflyttet seg fra Nasjonalgalleriet i Oslo til en liten gård i Lommedalen. Det går i drap, litt vin og mat, en magiker-samling i hovedstaden og et punkerkollektiv som tilber Moder Jord. Drum dør nesten - igjen, alt går godt, og i det store og hele så var det ei veldig god Drum-bok - helt til Skarphedin Olsen melder sin ankomst henimot slutten der. Hva i all verden? Død over Drum, leve Olsen!?! Mmhhh... Skeptisk til neste bok i serien! Cassandra's Finger må leses, for den var veldig god - men særdeles sær i innhold de siste sidene der. No spoilers fra meg :-)

Så til plomma i påskeegget for mars - Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri.

Boka jeg har forsøkt å skrive en fornuftig omtale om de siste par ukene, men hvor jeg feiler hver gang. Boka som handler om en ukjent forfatter som skriver om livet til en venn som nettopp er avgått ved døden ved å intervjue mennesker som har stått denne vennen - Simon - nær. Det spesielle? Korte korte avsnitt. Vi får nødvendigvis ikke vite hvem som forteller om Simon i hvert avsnitt. Vi får bare puslespillbiter som vi må sette sammen selv. En av dem som intervjues er Simons gamle mormor som begynner å miste hukommelsen. En kjæreste. Venner fra gamle dager, nyere tid. Mye speiler Jonas Hassen Khemiri's egne opplevelser, noe han snakker om i intervjuet her. Hva er selvbiografisk? Hva er fiksjon? Og slutten! Hvilken slutt!! Nydelig bok som anbefales på det sterkeste. Ja, den minner om Carl Frode Tiller's Innsirkling. Men er likevel annerledes. For guds skyld, les boka. Og les gjerne intervjuet med Khemiri her.

Ellers har jeg fått fram sykkelen fra garasjen igjen. Vi har hatt oss vår første treningstur på tørr(!) asfalt. Sambo's Garmin påstår at vi hadde samme rundetid første runden i år som på sisterunden ifjor. Det må jo kalles suksess når kondisjonen er holdt ved like hele høsten og vinteren! (Det har IKKE noe med at sisterunden ifjor var i pøsregn og 360 graders motvind...). Man kan velge å være optimist. Nemlig!



.



tirsdag 22. mars 2016

1001-absurditeten "Dirk Gently's Holistic Detective Agency" av Douglas Adams

Yess! Her snakker vi 1001-påskekrim rett inn Kindle-mappa "Goodiebag"! Etter et par temmelig for meg tungrodde bøker i Lines 1001-lesesirkel nå i 2016 kom kategorien som satt midt i ebokhyllami's bulls eye - Mars: les ei bok som virker skummel eller spennende (tenk påskekrim).

Glem tradisjonell påskekrim og det lukkede roms mysterium. Ønsk heller velkommen Dirk Gently, psevdonymet for Svlad Cjelli - detektiven som benytter seg av den holistiske tankegang og de grunnleggende sammenhengene til alle ting i denne verden (og parallellunivers) for å løse hele mysteriet. Ikke halve, mind you. I dette tilfellet avdekker hans søken etter en savnet katt både et spøkelse, en tidsreisende og den fryktelige og ødeleggende hemmeligheten til menneskeheten. Og prisen for å benytte seg av denne så eminente etterforskeren? No charge! Av alle kjente detektiver opp gjennom tidene er dette den absolutt minst tradisjonelle, og årsaken til hans (måtelige) suksess er ifølge ham selv hans deprimerende dyktighet til å tenke særdeles utradisjonelt og å basere tankegangen sin på deprimerende nøyaktige og ville forutsetninger.

Douglas Adams
Bildekilde: wikipedia.org
Denne boka er det så godt som komplett umulig å gi en omtale av som er i nærheten av å beskrive Douglas Adams' genialitet. Jeg elsket trilogien hans i fem bøker - The Hitchhikers Guide to the Galaxy. Dirk Gently er enda bedre! Sentralt i historien står et dikt av Samuel Taylor Coleridge - en britisk poet født på 1700-tallet, spøkelser, elektriske munker, Kubla Khan, en hest innelåst på et bad, et par kvinner som heter Susan, Cambridge University (med minst én skrullete professor), Schrödingers katt, gamle romvesener fra en svunnen tid - og, selvfølgelig Dirk Gently. Og hvis du ikke ser sammenhengen mellom alle disse elementene er det selvfølgelig...fordi du ikke forstår de grunnleggende sammenhengene av alle ting. Og derfor skylder du denne boka en sjanse. Karakterene er sære, humoren er så tørr som den kommer, oppbygningen av kriminalmysteriet - om jeg kan kalle det det - er i all sin absurditet temmelig logisk, og avslutningen på boka...må bare oppleves. Dette er en lek med språket som mangler sidestykke. Og hva du nå enn gjør, ikke les boka i oversatt utgave om du er i stand til å stave deg gjennom den på engelsk. Morsomhetene ligger i detaljene, i dobbeltbetydningene og i den skrullete tankegangen. Den eneste forfatteren som kanskje kan nærme seg Douglas Adams' sære univers og karakterer er Terry Pratchett. Liker du Pratchett så elsker du Adams.

Det er uhyggelig trist at Douglas Adams ikke er blant oss lenger. Han døde så langt tilbake som i 2001, men bøkene hans er like rykferske lesninger idag som de var da de ble utgitt. Jeg anbefaler boka til alle som vil ha et avbrekk fra normaliteter og standardoppskrift påskekrim :-)



Kilde: Egen ebok - Forlag: Amazon - Sideantall: 304 - Utfordring: GoodReads, 1001




.

torsdag 17. mars 2016

1001-boka "Notes from the Underground" av Fyodor Dostoevsky

I (den nyopprettede) serien: Marianne leser forfattere hun føler hun må... er turen kommet til russiske Fyodor Dostoevsky. Jeg har lest ei bok av ham tidligere - novellesamlingen Herr Prokhartsjin og andre fortellinger - nå var turen kommet til en litt lenger (om enn ikke lang) roman. At boka var spesiell er vel årets underdrivelse sålangt.

Notes from the Underground handler nemlig om en særdeles bemerkelsesverdig fyr, en ikke-navngitt forteller som tidligere jobbet som tjenestemann, men som nå i en alder av rundt 40 år på trass har trukket seg aldeles tilbake fra samfunnet. Fra sitt lille hjørne i verden gulper han som besatt opp lidenskapelige og selvmotsigende fortellinger om menneskets irrasjonelle natur og bruker seg selv og tidligere/nåværende bekjente som eksempler for sine påstander. Fortelleren er en introspektiv, ondskapsfull og patetisk stakkar fullstendig lammet av sin egen uovertrufne intelligente tankegang, men dette til tross så representerer - og ikke minst avdekker - oppgulpene hans et svært så gjennomtenkt syn på menneskeheten.

Fyodor Dostoevsky
Bildekilde: en.wikipedia.org
Jeg hørte denne som lydbok, og første timen (av totalt 5) så tyter han om hans egen filosofi rundt hevn, det meningsløse med livet, sin egen forteffelighet og overlegenhet, men også sine feil - og, ikke minst - hans egen tannverk og meningsløsheten med denne. Andre delen av boka vier han til sitt forhold til andre mennesker, hendelser og utrettferdigheter han har vært utsatt for og ikke minst hans ekstremt ambivalente forhold til horen Lisa. Historien slutter brått med at fortelleren skremmer Lisa på dør, og han ser henne aldri igjen. The end.

Jepp, denne er spesiell, men jeg likte forsåvidt boka, til tross for at filosofien rundt menneskesinnet ble presentert av en ondskapsfull og selvgod/selvsentrert stakkar med mer enn et snev av manglende sosiale antenner og evne til å fungere normalt sammen med andre. Historien er original, velskrevet og gjennomtenkt. Dostoevsky har benyttet seg av "jeg"-formen gjennom begge delene av boka og gir meg som leser dypere og dypere innsikt i karakteren som portretteres - uten at jeg liker ham bedre av den grunn. Starten av boka sier igrunnen mye om karakterens syn på seg selv: "I am a sick man... I am a spiteful man. I am an unpleasant man. I think my liver is diseased." En forunderlig leseopplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Jeg liker bøker som provoserer og utfordrer den vanlige tankeprosessen. 



Kilde: Storytel - Utgitt først: 1863 - Sider: 136 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, 1001



Våren er her :-)


 .
 

mandag 14. mars 2016

"Authority" og "Acceptance" av Jeff VanderMeer

Jeg har nå fått lest de to siste bøkene i Southern Reach trilogien til Jeff VanderMeer, hvor førsteboka Annihilation ble hedret med Nebulaprisen for 2015 - ei fantastisk flott bok - diffus, mystisk, full av bildebruk og særdeles intimt fortalt gjennom førstepersonsynsvikelen til Biologen. Språket var fantastisk malende, historien utrolig stemningsskapende og fullstendig blottet for billige poeng og unødvendige forklaringer. Et lite mesterverk i seg selv. Les omtalen min av førsteboka her før du leser videre, ellers forstår du lite av resten av denne omtalen... Jeg vil nemlig ikke spoile verken Authority eller Acceptance.

Vi befinner oss fremdeles i Area X, og organisasjonen Southern Reach prøver ennå å forstå hva som er skjedd med dette villmarkens eden som har vært avskåret fra resten av kontinentet i flere tiår. Mennesker som passerer den tilsynelatende ikke-statiske grensen til området forsvinner, eller kommer tilbake. Men de oppfører seg ikke som før. De fleste blir syke og dør etter tilbakekomsten, og ingen ser ut til å forstå hva som foregår. Er det virkelig de samme menneskene, de få som klarer å komme seg tilbake fra Area X? Eller kan de være.. dobbeltgjengere av de opprinnelige ekspedisjonsmedlemmene? I såfall, hva har skjedd og - hvorfor? Rodrigues (aka "Control"), den nye lederen for Southern Reach, er like uforstående som oss andre, men begynner etterhvert å innse at den topografiske anomaliteten som ekspedisjonsmedlemmene refererer til ikke bare er et byggverk. Men hva er det egentlig tunnellen/tårnet skjuler? Og hvilken rolle spiller fyrtårnet og fyrvokteren Saul oppi det hele? En merkelig og diffus serie, som jeg i starten sammenliknet med TV-serien Lost, men som etterhvert også fikk kraftige Kafka'ske innslag. Særdeles spesiell - og interessant, men likte jeg den?

Jeff VanderMeer
Bildekilde: The Guardian
Jeg stusser fremdeles på svaret. Historien er særdeles original med tanke på innhold. Jeg har aldri lest noe tilsvarende, selv om stemningen serien skaper ligger godt forankret i Lost-land. Den er merkelig, samtidig som den er smart oppbygget. Store deler av bok 2 og 3 er frustrerende og klaustrofobisk, men tidvis utrolig vakker. Spesielt der VanderMeer benytter seg av førstepersonfortellers synsvinkel. Der er han eksepsjonelt flink til å ta oss med like inn i sjelen til karakteren han presenterer og portretterer. Her snakker vi magi! Når han går over til andre- og tredjepersons fortellersynsvinkel så mister han mye av grepet han ihvertfall har på meg som leser. Magien skapes i "jeg'et"!

Men - enkelte deler av fortellingen, spesielt i Authority, er direkte kjedelige i all sin detaljrike nonsens. Her virker det som om forfatterens eneste mål er å skape forvirring, å distrahere leseren ved å skape nye spørsmål. Hvorfor? For å forbedre mysteriet? Forlenge historien? Både Authority og Acceptance er nemlig merkelig nok nesten uten plot, selv om de er innholdsrike på sin måte. Does this make sense? Ikke helt, man må nesten lese trilogien for å forstå. Det er vanskelig å forklare det uforklarlige. Men igjen, likte jeg serien? Jeg elsket førsteboka, og gitt det jeg vet nå så burde jeg stoppet der. Men det var jo helt umulig. Førsteboka var ren magi, virkelig. Bok 2 og 3 not so much. Det ble etterhvert mange timer på øret for en historie proppfull av spørsmål, men med sørgelig få svar og oppklaring til slutt. Så her sitter jeg - noenlunde like forvirret som etter et par sesonger med Lost :-)


Kilde: Lydbok, Storytel - Forlag: Harper Collins UK - Utgitt: 2014 - Språk: Engelsk - 
Spilletid total trilogi: 26t - Utfordring: GoodReads, Nebulapris



Lenge siden jeg var her...
Botswana's uoffisielle nasjonalfugl

tirsdag 8. mars 2016

"Bluebeard's Egg" av Margaret Atwood

Når leselysten skranter tyr jeg til Atwood. Så også denne gang. I hylla på fjellet stod novellesamlingen Bluebeard's Egg veldig så lett tilgjengelig. Og Atwood? Hun har sålangt ikke skuffet! Samlingen ble utgitt allerede i 1983, men er langt fra utgått på på dato. I all hovedsak utforsker novellene følelser, svik og tap i forholdet mellom mann og kvinne. Temmelig så gjenkjennelige situasjoner, noen nye og interessante og enkelte litt pinlig nær egen erfaring. Jeg peker ikke ut hvilke... :)

Det er ikke Atwood uten at man også får en aldri så liten dose feminisme og politikk (passer kanskje fint at jeg poster denne omtalen på Kvinnedagen 8. mars), uten at disse temaene dominerer på noen som helst måte. Fire av historiene følger imidlertid ikke den røde tråden. Disse er det istedenfor veldig nærliggende å tro er selvbiografiske skråblikk på deler av Atwood's egen barndom og familiære relasjoner, hytteferier i skogen og ikke minst erkjennelsen av at foreldre begynner å bli gamle. Det jeg likte best med novellesamelingen er at forfatteren på en tilsynelatende enkel måte tar oss med inn i karakterenes sinn, vi ser dem ikke bare utenfra. Historiene blir troverdige fordi det er vanlige menneskers virkelige liv som brukes som bakgrunn for poengene Atwood vil ha fram. Ofte er det lite bevegelse i den fysiske verden i disse novellene, men man finner en slående dybde og distanse i innhold likevel. Jeg tar meg ofte i å fundere på karakterenes valg og årsakene som ligger bak disse hendelsene, og som nevnt så er det her sterkt gjenkjennelige karaktertrekk (ofte dysfunksjonelle sådanne) som ihvertfall får meg til å se paralleller til perioder i eget liv.

Og over alle novellene så svever Atwood's poetiske prosa. Uten fyll av ekstra ord eller setninger så tar hun oss rett til poenget, og poenget i denne samlingen er mennesker. J.M. Pope sier det helt enkelt: "These short stories are little worlds, each exploring the razor-edge of love. Words matter here. If you are reading (solely) for plot look somewhere else for your vapid entertainment. If you enjoy the thrill of a pun or the gut-punch of emotional realization, read this instead."

Anbefales!

Kilde: Egen bok - Forlag: Anchor Books - Utgitt: 1983 - Sider: 244 - Språk: Engelsk 
Utfordring: GoodReads 


På vei hjem for denne gang...

søndag 6. mars 2016

1001-boka "Shikasta" av Doris Lessing

Jeg valgte Shikasta som lesesirkelbok i Lines Lesesirkel for februar. Kategorien var temmelig åpen, nemlig å velge en 1001-bok fra en forfatter som har fått Nobelprisen i litteratur. Her er et hav å ta av! En mengde gode bøker som bare skrek etter å bli lest. Og hva gjorde jeg? Valgte nevnte Shikasta av Doris Lessing.. Hvorfor? Fordi jeg hadde lest ganske så mange bejublede omtaler, sjangeren var midt i mi gate - en slags sci-fi/fantasy - og kan man virkelig gå feil da, med en Nobelprisvinner? (..som også har oppnådd 4.4 av 5 stjerner på Amazon..) Jepp! Og der satt jeg, mer eller mindre hele februar, og sleit med ei Nobelpris-bok. I bestefall trasig..

Doris Lessing var en britisk forfatter (1919-2013) og ble belønnet med Nobelprisen i 2007, da som ellevte kvinnen og den eldste personen som hittil har mottatt prisen. I 2008 rangerte avisen The Times henne på en femteplass over de 50 største britiske forfatterne siden 1945. Det er litt av et ettermæle (og også mye av grunnen til at jeg plages med egen oppfattelse av lesesirkelboka mi). 

Shikasta er første bind i en serie av romaner som forfatteren kollektivt har kalt Canopus in Argos: Archives. Boka er ganske så spesielt bygget opp. Istedenfor å bli presentert for en roman så får man en samling av dokumenter, rapporter, brev, taler og korte sammendrag. Disse representerer (visstnok) en generell undersøkelse av planeten Shikasta - eller Jorden, som vi etterhvert finner ut når boka skrider (siger!) fram. Denne samlingen av dokumenter skal bli og blir brukt av historiestudenter ved den høyere planeten Canopus og skal lagres i deres arkiver. Hvorfor? Fordi Jorden - sorry, Shikasta - i evigheter har vært en av de viktigste slagmarkene hvor galaktiske imperier har kjempet mot hverandre. Johar, en utsending fra Canopus og den primære bidragsyteren til arkivene, besøker Shikasta jevlig over flere ti-tusener av år - fra tiden hvor giganter levde på planeten via den bibelske storflommen og frem til idag. Ved hvert besøk prøver han å skåne Shikasta's beboere fra den onde innflytelsen fra planeten Shammat. Johar ser imidlertid tidlig i hvilken retning dette vil gå - mot tredje verdenskrig og total utslettelse dersom ikke noe vesentlig skjer.

Doris Lessing
Bildekilde: wikipedia
Jeg kjøpte prinsippet og utgangspunktet for boka. Prosjektet også, selv om det er gigantisk/galaktisk i sin utbredelse. Jeg har heller ikke noe imot sære måter å presentere tekst på. Det kan bli virkelig så effektivt og utrolig bra, ref. Paal-Helge Haugens punktroman Anne som jeg elsket. I Shikasta er hver rapport, hvert dokument og brev en byggestein i den komplette historien. Men det trasige er, den fenget meg ikke. Den fanget meg ikke inn. Den var tung. Johar, utsendingen fra Canopus, forble en uklar karakter, det ble ikke skapt noen magi verken mellom meg og Johar eller teksten. Og det plager meg. For jeg ser at dette i utgangspunktet er et prosjekt som trigger nysgjerrigheten, til tross for omfanget. Eller nettopp på grunn av det. Gi meg en murstein av en space-opera som eksempelvis Peter F. Hamilton's The Reality Dysfunction, og jeg kan sitte med nesa parkert i boka og utvikle sittesår i ren begeistring. I Shikasta kom jeg meg forbi gigantene og deres vandring på Jorden, jeg kom meg også godt inn i bibelhistorien, men da Det Gamle Testamentet og dets historie ble dradd ut i det uendelige, begynte jeg å sammenlikne boka med José Saramago's Kain. Og da var det gjort. Det Saramago presenterte der, med snert og satire, tok Shikasta igjen med tekst og tørre fakta... Det måtte jo gå galt.

Jeg innrømmer, etter 25% ut i ebok-varianten var det slutt. Jeg har ikke sagt jeg har gitt opp totalt, og siden det er ei ebok så kommer jeg til å drasse den med meg til Kindle'n tar kvelden. Det jeg igrunnen mener er at jeg har prøvd nok for denne gang. Jeg gjorde en innsats. En STOR innsats. Å legge fra meg bøker gjør jeg ikke med lett hjerte, ihvertfall ikke bøker jeg "føler" jeg burde lest ferdig. Men ett sted går grensen. (Til sammenlikning kan jeg si at jeg på tre dager har lest 1,5 bøker - en novellesamling av Margaret Atwood og jeg er nesten ferdig med Jonas Hassen Khemiri's sistebok. Det sier litt hva som fenger og ikke fenger meg...).

Jeg hører gjerne fra dere der ute som har lest Shikasta! Er nysgjerrig på hva dere syns om dette prosjektet som jeg selv ikke fikk til å fullføre - ennå. Når det er sagt, så har jeg ikke gitt opp Doris Lessing. Så lett gir jeg meg ikke :-)


Kilde: Egen ebok - Forlag: Vintage - Utgitt: 1979 - Språk: Engelsk - Sider: 384 - 
Utfordring: GoodReads, 1001-Lesesirkel, Nobelprisvinnere


Dagens Shikasta :-)