søndag 25. oktober 2015

Sålangt i oktober - samlebokomtale

...så har jeg lest, vært asosial og nøyd meg med det. Bøkene har vært varierte, noen gode, enkelte ikke helt som forventet, og ei temmelig skuffende, selv om den var god - og solgt til 10 land allerede - for fallhøyden var stor, og sånn kan det gå. Det er dags for noen few-liners bokomtaler. Man må da komme ajour!

Arne Henning Årskaug: Utstyrstekstar
Kortprosa, når ikke Fotturar i Norge til midt på leggen, rotete og lite fengende. Lesegleden led nok litt av at Samlaget sendte meg feil bok - jeg ventet nemlig på Fotturar, og fikk denne først. *

Arnaldur Indridason: Røsten
Islands svar på Jørn Lier Horst, bare noe mer sakteflytende. Gjennomført og god krimhistorie om en barnestjerne/korgutt som i voksen alder blir funnet drept i kjelleren på et hotell, naken og med kondomet på. Ble kanskje løftet et hakk av at jeg lå ved en bassengkant i 38 grader og lyttet til denne. ***

Vigdis Hjorth: Hjulskift
Svikter aldri! Sannsynligvis og kanskje den beste av Hjorth jeg har lest sålangt. Kanskje delt førsteplass med Snakk til meg. Litteraturprofessor og litteraturelsker Louise finner kjærligheten med bilselger Truls som aldri har lest ei bok. Morsom og på kornet om forhold på tvers av samfunnslag og -normer. Kan fisketurer, mygg og sex i trange campingvogner veie opp for samtaler om Ibsen, Brecht og verdien av å lese bøker? Les! *****

Lee Child: Bad Luck and Trouble
Innleserne til Lee Child - han veksler mellom et par - har bare de mest sexy, mannlige innleserstemmene jeg har kommet over. De passer SÅ til helten Reacher (og er SÅ forskjellige fra Tom Cruise som de kan komme!) og er så herlige å ha på øret at jeg nesten ikke henger meg opp i feil og mangler i historiene. Denne er spesielt god. Historien altså. Om man liker å ha film på øret (eller liker å lese film i bokform). ****

Maja Lunde: Bienes Historie
Jeg har hørt masse om denne boka, spesielt direkte fra forfatteren selv og jeg hadde skyhøye forventninger. Boka var god, misforstå meg rett - det er absolutt en grunn til at den er solgt til nå 10 land allerede. Men jeg forventet meg kanskje noe mer? Biedøden er et utrolig interessant emne. Jeg hadde likevel håpet at de tre historiene i boka fra tre forskjellige tidsepoker skulle gi meg noe mer. Et mer komplett bilde og en mer intens historie. Er det pga den så veldig store forventningen at jeg ble skuffet? ***+

John Scalzi: Old Man's War
ENDELIG! Da fant jeg omsider tilbake til sci-fi, den foretrukne sjangeren over alle før jeg begynte å blogge og fant en enorm verden der ute av andre, fortreffelige forfattere. Det var likevel herlig å lande med en lettlest, småhumoristisk Scalzi som tok meg med i krigen hvor ingen soldat er under 75 år gammel - kvinner som menn,  verdener koloniseres, det hoppes mellom univers med letthet og eleganse, og det beste? Det er mange flere bøker i serien - dette er den første! **** :-)

Elle Andra-Warner: David Thompson
Biografien til Canada's største eventyrer som på 1700-tallet kartla store deler av Canada til fots eller med kano. Historien til Thompson er formidabel, og det ligger et par gode filmer ute på youtube. Det florerer også informasjon om Thompson på mange nettsted så derfor visste jeg mer enn boka da jeg først startet på biografien. Jeg skal ikke si den var dårlig, men den gav meg lite tilleggsinformasjon. Bærer preg av at Thompson er long gone, og at forfatteren lener seg på mye av informasjonen jeg allerede hadde tilegnet meg før jeg leste boka. **+

Sånn i bunn og grunn burde dette vært delt opp i flere omtaler. Mange av bøkene over fortjener sitt eget innlegg, men det går ikke alltid som man planlegger. Regner med å være i septemberdriv i november igjen :-)



Ikke mye vann i bekken vår forrige uke...

.

onsdag 7. oktober 2015

"The Buddha in the Attic" av Julie Otsuka

Jeg ble temmelig fascinert av Julie Otsuka under Kapittel-dagene i Stavanger. Hun fortalte nemlig historier fra USA som ihvertfall jeg aldri har lest i noen norske skolebøker, ei heller omtalt i de amerikanske, viser det seg. Hendelsene er nemlig en stor, svart skamplett på USA's historie, nemlig hvordan japanerne ble behandlet da de kom til kontinentet. USA er i utgangspunktet en smeltedigel av immigranter, men det har vært stor forskjell på hvor velkomne de forskjellige folkegruppene har vært. USA har vært et sterkt rasistisk land, og dette skjedde i en veldig rasistisk periode. Japanerne ble behandlet som et usynlig tjenerskap i landet og ble ikke integrert i det amerikanske samfunnet. Dette emnet har Julie Otsuka tatt tak i. The Buddha in the Attic følger de japanske postordrebrudene som kom på bestilling til den amerikanske vestkysten mellom 1908-1929.

De japanske jentene var mellom 13 og 17 år, og de gikk med på å gifte seg med japanske menn som hadde reist til USA noen år tidligere etter at kineserne - som hadde kommet for å bygge det amerikanske jernbanenettet - ikke fikk innreisetillatelse etter 1882. Californierne hadde behov for billig arbeidskraft som skulle jobbe med jorden - plukke salat og dyrke bær - og her fikk de japanske mennene innpass. Problemet var, at da disse hadde tjent opp nok penger til å kunne gifte seg så fantes det ikke japanske kvinner å gifte seg med. Siden gifting på tvers av rase var ulovlig i USA fram til 1940 så var det ikke annet å gjøre enn å bestille bruder fra hjemlandet Japan. Ifølge Otsuka så dro mellom 20.-30.000 jenter til USA for å bli gift med menn de aldri hadde sett tidligere. Kun fra bilder som disse mennene hadde sendt av seg selv. Og her starter boka.

Det helt spesielle med The Buddha in the Attic er at Otsuka har valgt å skrive boka ut fra synsvinkelen til det kollektive "vi'et". Det er ikke historien til en eller flere utvalgte postordrebruder vi hører om, men om den samlede gruppen kvinner og deres forskjellige opplevelser, tanker og følelser. Det første avsnittet setter tonen for resten av boka, og den har en overraskende gripende måte å fange meg som leser på.
"On the boat we were mostly virgins. We had long black hair and flat wide feet and we were not very tall. Some of us had eaten nothing but rice gruel as young girls and had slightly bowed legs, and some of us were only fourteen years old and were still young girls ourselves. Some of us came from the city, and wore stylish city clothes, but many more of us came from the country and on the boat we wore the same old kimonos we'd been wearing for years - faded hand-me-downs from our sisters that had been patched and redyed many times."
Jentene ble ikke tvangssendt ut av Japan. Mange av dem ville dra til USA fordi de hadde hørt at der fikk de et mye bedre liv. Ut fra brevene til brudgommene allerede i California hørtes alt lovende og spennende ut, og mye bedre enn et liv på rismarkene i Japan. Virkeligheten var en helt annen. Ofte viste det seg at de oversendte bildene var 15-20 år gamle, eller bilder av bedre utseende kamerater av mennene som søkte seg koner. Og livet i USA ble noe helt annet. De aller fleste av kvinnene ble skuffet, for de ble ofte satt i hardt, fysisk arbeid ute på åkrene, eller i vaskerier eller som hushjelper hos rike amerikanere. De endte som et usynlig tjenerskap, men det å reise hjem var utelukket. Det ville være å miste ansikt, så kvinnene ble værende.
Julie Otsuka
Bildekilde: goldsea.com
"Their children threw stones at us. Their waiters always served us last. Their ushers led us upstairs, to the second balconies of their theaters, and seated us in the worst seats in the house. Their barbers refused to cut our hair. Their women asked us to move away from them in their trolley cars whenever we were standing to close. "Please excuse", we said to them, and then we smiled and stepped aside...We learned to live at a distance from them, and avoided them whenever we could."
Men selv om historiene til disse kvinnene ikke nødvendigvis var lykkelige, så skildrer boka dem på en vakker måte. Godt hjulpet av den spesielle synsvikelen får vi ta del i alle livene deres - forholdet til mennene, hjemlengselen, slitet, barnefødsler og oppdragelsen av egne unger og etterhvert ungdommer som går sine egne veier og som ser ned på foreldrene - førstegenerasjonsarbeiderne - og deres underdanige liv.

Så kom 2. verdenskrig med japanernes angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbour og livet som tidligere var vanskelig ble enda verre. På kun få dager begynte japanske menn å forsvinne. De ble hentet og kom ikke tilbake til hjemmene sine. Så forsvant større menneskegrupper og etterhvert hele den japanske befolkningen på den amerikanske vestkysten. De ble alle sendt til interneringsleire, ofte midt ute i ørkenen under svært dårlige forhold. Årsaken? Det var militært nødvendig! Japanerne som gruppe ble sett på som forrædere av USA. Spioner som hjalp japanerne i krigen. Selv om disse japanerne ikke hadde gjort annet enn å jobbe og slite for daglig brød og overlevelse i et fremmed og ikke akkurat gjestfritt og inkluderende samfunn. 1941 var i tillegg valgår og det ble politisk populært å gå inn for å samle japanerne i egne leirer. Som tenkt så gjort. Etter krigen fikk de komme tilbake, men da var hjemmene deres som regel overtatt av andre amerikanere, jobbene borte og de måtte starte helt på nytt. En forferdelig behandling av japanerne.

Selv om denne boka tar for seg denne grusomme behandlingen av japanerne i USA så har den ingen gjennomgripende anklagende tone. Den er som japanerne selv, stille aksepterende. Det er ei fantastisk god bok, velfundert og utrolig velskrevet. Otsuka hadde selv en bestefar som forsvant plutselig. Han så de ikke igjen før etter krigen. Otsuka hadde også en bestemor, som til tross for sykdom og dårlig hukommelse, hadde sterke minner fra tiden i interneringsleir. Les boka for dens historiske verdi. Les boka for dens særdeles vellykkede synsvinkel og nydelige språk. Les boka fordi dette nok er den boka som har påvirket meg mest som leser i år. Boka er oversatt til norsk, Buddha på Loftet. Jeg leste den på engelsk. Gjør det, om du kan.

"There be of them, that have left a name behind them, that their praises might be reported. And some there be, which have no memorial; who are perished, as though they had never been; and are become as though they had never been born; and their children after them." -Ecclesiasticus 44:8-9


Kilde: Egen ebok - Forlag: Anchor - Utgitt: 2012 - Sider: 144 - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere



+

.

mandag 5. oktober 2015

"Stone Mattress: Nine Tales" av Margaret Atwood

Som en del av Canada-prosjektet mitt, men også fordi jeg er veldig glad i Atwood, så gikk jeg løs på min første novellesamling fra forfatteren. Jeg har alltid foretrukket romaner fremfor noveller, fordi romaner gir meg en mye mer utbrodert historie og fordi karakterene nødvendigvis får mye mer kjøtt på beina. Jeg tror jeg liker det litt mer omstendelig, ihvertfall i utgangspunktet. Jeg ble derfor overrasket over hvordan jeg utover i boka storkoste meg med denne novellesamlingen til Atwood. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det er det Atwood'ske språket nok engang som tar meg, og ikke minst evnen til å overraske der man minst venter det. 

I Stone Mattress får vi ni uforglemmelige historier som avslører ganske så groteske samt herlig humoristiske, men også onde sider av menneskeheten. De tre første novellene henger løst sammen og blir fortalt fra tre forskjellige perspektiv. De introduserer oss til den meget suksessrike, eldre fantasy forfatteren av "Alphinland" og et par av hennes venner fra ungdommen. De ser tilbake på livene sine og kommer til noen ganske overraskende konklusjoner. I utgangspunktet kanskje ikke et så spennende scenario, men Atwood har en enestående evne til ikke bare å finne det groteske og bisarre i livets mest dagligdagse situasjoner, men har også den mye sjeldnere og undervurderte evnen til å finne det kjedelige og ordinære innenfor det groteske og bisarre. Resultatet er at disse historiene normaliseres på et vis. Det er vanskelig å forklare, jeg bare kjøper dem med hud og hår og tror det bare kan oppleves ved å lese historiene selv.

I to av de andre novellene, Lusus Naturae og The Dead Hand Loves You, tar Atwood tydelig inspirasjonen fra horrorsjangerens mestre: H.P. Lovecraft og Edgar Allan Poe. Lusus Naturae  peker uten tvil mot Lovecraft's The Outsider og handler om en kvinne som på grunn av en genetisk abnormitet får en hel by til å tro at hun er en vampyr. Pekeren til Edgar Allan Poe finner jeg allerede på coveret til boka - den svarte ravnen - og Poe's dikt The Raven:
"Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore—
    While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping, As of some one gently rapping, rapping at my chamber door...
I The Dead Hand Loves You var det imidlertid ikke en ravn som klorte på døren, for å si det slik. Ganske festlig lesning for meg som nettopp i august leste Edgar Allan Poe i Ingalill's biografisirkel. I novellesamlingens tittelstykke, Stone Mattress, får vi rett og slett en mordhistorie lagt til et cruise i de arktiske strøk der en kvinne er fast bestemt på hevn og mord for en forferdelig urett som ble gjort mot henne for mange år siden. Den største overraskelsen i novellesamlingen var for meg I Dream of Zenia with the Bright Red Teeth. Her fikk jeg et gledelig gjensyn med mine tre venninner fra Atwood's The Robber Bride: Charis, Roz og Tony! Utrolig gøy å lese om dem igjen. Det var som å møte noen long lost friends, og de gav meg et behagelig avbrekk mellom noen av de mørkere historiene. 

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca

Atwood avslutter novellesamlingen med Torching the Dusties. Novellen beskriver hvordan ungdom på et ikke-nevnt tidspunkt i fremtiden uttrykker sin harme mot den eldre generasjonen som de mener har drept moder jord med grådighet og blindhet for miljøet. En temmelig relevant problemstilling i dagens samfunn. De yngre føler seg snytt og er rasende bestemt på å gjøre noe med saken. Tittelen sier vel det meste, men også i denne historien klarer Atwood på en mesterlig måte å snike inn galante, eldre menn med høflig og respektful oppførsel mot sine kvinner midt oppi galskapen.

Margaret Atwood har rukket å bli 76 år, og det er ikke vanskelig å se at novellesamlingens tema er eldre mennesker og deres tilbakeblikk på forgangen tid, på ett eller annet vis. Om det er tilbakeblikk på levd liv, opplevd eller manglende kjærlighet, urett som er blitt begått eller valg man har eller burde tatt på et tidspunkt. Likevel er novellene dagsaktuelle, skarpe og vittige med skråblikk i flere retninger. Atwood selv kaller novellene i samlingen for fortellinger, ikke noveller, og statuerer at det ikke er hendelsene i seg selv i livene våre som betyr noe, men historiene vi forteller som et resultat av disse. Vi kan alle være historie- og eventyrfortellere fra egne liv. Jeg skulle likevel ønske at jeg hadde fantasien og ikke minst fortellerevnen til Atwood. Etter min mening en sterk novellesamling! Anbefales.


Kilde: Egen ebok - Forlag: Anchor - Sider: 305 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, CanLitt


 

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...