fredag 10. april 2015

Atwood og Howey - Det finnes dystopier og dystopier

Jeg har de siste par årene fått det for meg å lese dystopier. Ikke fordi jeg personlig er spesielt glad i disse uønskede samfunnsmodellene, men innimellom er det fristende å lese noe helt annet. Noe sært. Noe svært så ikke-realistisk. Jeg tror jeg rett og slett for en kort periode har erstattet sci-fi med dystopi, og har gjort meg noen erfaringer. Dystopiene - som nesten uten unntak har vært trilogier - kan grovt sett kategoriseres i grupperingene 1) The Good - som The Hunger Games, 2) The Mediocre - som The Maze Runner og 3) The Evil - Divergent-serien. Påsken ble likevel dedikert dystopiene, og jeg fikk meg en overraskelse og to igjen gitt.

Først ut var sisteboka i Silo-serien - Dust - av Howey. Førsteboka Silo var nemlig virkelig lovende. Noe var skjedd ute i verden som gjorde at menneskenes eneste mulighet for overlevelse var å bo i siloer under jorden. Andreboka Shift gav oss foranledningen forut for at jordkloden var blitt et ubeboelig sted og dro historien videre. Faktisk en veldig bra bok to'ern også. Så komm bok 3 Dust. Denne fortsatte der andreboka sluttet, og lykkelig var jeg. Men så trakk det ut. Og trakk ut. Og det ble ord og avsnitt og sidespor og omkjøringer. Ja det var en rød tråd der. Ja, serien var faktisk god, men hvorfor føles det alltid i tredjeboka i slike dystopier som om at forfatteren egentlig ikke vet hvor han vil med historien? Hva er poenget, liksom? The Hunger Games gav oss en mørkere og mørkere Katniss, og avslutningen var ikke rosa. Den var lettere dyster, ikke sort, men kanskje  mellomgrå? Det ble en slags troverdig slutt på det hele, en konklusjon som viste at mennesker kun er mennesker, og at livet ikke nødvendig ender lykkelig for alle. Maze Runner hadde en grei oppbygning, grei gjennomføring og en ok slutt, uten at jeg nå lenger kan huske hva den gikk i(!)...noe som igjen sier mye om akkurat den dystopien... Divergent-seriens Allegiant-avslutning var så tam at den var til å grine av. Sentrale personer blir tatt livet av tilsynelatende kun for å oppnå action og tvinge fram reaksjoner, men man satt igjen med et ynkelig *pffft* likevel. Og så leste jeg som sagt Silo-serien. Med den mest rosa-rundt-bålet-titt-på-stjernene-sukk-sukk avslutningsscenen jeg har vært borti. Bevaremegvel og jøsses! Nå mener jeg ikke at dystopier må ende dystert, ei heller så forbasket realistisk, men det får være grenser for speidersang rundt bålet!! Spesielt etter at tredjeboka er tværet ut i alle retninger. Jeg kjenner jeg hisser meg opp her jeg sitter og ser på serien i et totalperspektiv. Den var så lovende! Og nokså annerledes! Arrghh! Likevel: likte jeg serien? Jeg likte mye. Jeg likte konseptet, jeg likte flere av karakterene, jeg aksepterte premissene for at verden ble som den ble, jeg likte også oppbygningen/tilbakeblikkene/synsvinklene/de store tidssprangene. Men hvorfor i all verdens land og rike kan ikke slutten av slike serier holde samme kvalitet som store deler av begynnelsen og i dette tilfellet til langt over midten? Jeg savner nå etterhvert en gjennomtenkt, gjennomarbeidet og ikke minst intelligent tanke bak det hele. Som kan gi meg noe. Lære meg noe mer enn at formålet helliger midlene, at "alt" går bra til slutt, ridende på elg, i solnedgang...!!!

Jeg har sterk tro på at Atwood kan gi meg noe annet!

Jeg startet nemlig på Margaret Atwood's Oryx and Crake nå i påsken. Atwood, som er en forfatter jeg begynner å sette særdeles stor pris på etter å ha lest The Handmaid's Tale og Alias Grace, har også skrevet en dystopisk trilogi hvor sisteboka i serien - MaddAddam - nettopp et kommet ut på norsk (2013 på engelsk). Eller - jeg vil heller kalle trilogien en dystopisk sci-fi. Handlingen er lagt til en nokså nær fremtid der jorden er overbefolket, klimaet er forandret, kjøtt blir dyrket på en særdeles interessant måte i laboratorium, genmanipulering av det meste er utbredt (hva med sauer med menneskehår og griser med evnen til strategisk planlegging) og idealmennesket synes å være konstruert, eller..(?). Flere uhell i forskningslaboratorier har gitt uante og skremmende, men også interessante resultater og jorden er totalt overbefolket. Det skorter på det meste, spesielt mat, og da er det mer enn litt interessant å være mainstream Jimmy og vennen til Crake. Crake er nemlig lynende intelligent og har et heller kreativt syn på hvordan samfunnet bør utvikle seg.

Historien blir i hovedsak fortalt av Snowman, best kjent som Jimmy før menneskeheten ble overveldet av en pest. Han sliter med å overleve i en verden der han kan være det siste eksisterende mennesket. Snowman sørger over tapet av sin beste venn Crake, og den vakre, men akk så unnvikende Oryx som de begge elsket høyt. I jakten på et svar på hvorfor Crake tok sine valg og verden endte som den gjorde legger Snowman ut på en reise sammen med the Crakers. Og mer vil jeg ikke fortelle om historiens gang. Den må rett og slett oppleves gjennom Jimmy's øyne via Atwoods eminente penn. Hun klarer nemlig med Oryx and Crake å skrive en førstebok i det jeg håper og tror blir den mest intelligente dystopien jeg har lest sålangt. Og det uten å ty til billige voldspoeng, massehysteri og (ihvertfall sålangt) uten blodige detaljer. Atwoods karakterer har alltid kjøtt på beina. Denne historien er intet unntak. Forfatteren klarer på en mesterlig måte å bygge opp både persongalleriet og forholdet dem i mellom på nesten poetisk vis. Dette er en stillferdig dystopisk roman, til tross for innholdet. Den er møysommelig bygget opp, og med et virkelig godt øye for detaljer så presenterer Atwood oss for hovedpersonene: Jimmy, den gjennomsnittlig intelligente gutten fra et dysfunksjonelt hjem der moren blir en aktiv samfunnsmotstander som ikke interesserer seg for sin sønn og til slutt stikker av fra familien. Piken Oryx, av ukjent opprinnelse (sannsynligvis asiat), som blir solgt til en hvit mann som tigger og sexslave i en alder av 5-6 år. Og Crake, den umåtelig intelligente aspergergutten som fungerer dårlig sosialt, men som har en helt klar mening om hvordan samfunnsutviklingen bør være - og som gjør noe med det. En spennende miks av forskjellige oppvekstvilkår, sosial tilpasningsdyktighet, manipulerende evner og seksuelt overtak. Til tross for alle spenningene som ligger mellom disse karakterene så klarer Atwood å holde handlingen "nedpå". Med lange tilbakeblikk på tiden forut før pesten, og korte glimt av nåtiden så tegner forfatteren  etterhvert et mer og mer tydelig bilde av hvordan livet er blitt på jorda. Mesteparten sett gjennom Jimmy's øyne og følt gjennom Jimmy's kropp. Dette er virkelig bra.

Margaret Atwood
Bildekilde: stuff.co.nz
Jeg har lært at litterære dystopier oftest har som motiv negative og foruroligende samfunn som kan være satiriske vrangbilder av forfatterens (og i dette tilfellet da også vår) samtid eller advarsler mot potensielle samfunnsmessige utviklinger. Samfunnet Atwood beskriver vil jeg påstå er en videreutvikling av hvordan vi lever idag. Stadig flere mennesker befolker jorda. Mangelen på mat og olje begynner tydelig å vise seg. Droner overtar både overvåkning og krig, og man begynner å bli mer enn litt slepphendte med genmodifisering av mat. Det er et kraftig gufs av gjenkjennelse over dette. Så hvordan vil livet vårt på jorda ende? Vil noen ta et avgjørende ansvar for å få oss på rett kjøl? Her har Silo-serien til Howey og Atwood's trilogi en stor fellesnevner. Noen tar ansvaret - riktignok på forskjellig måte - men noe må jo gjøres! Så kan jo vi (som meg som leser serien nå i 2015) tenke litt over hvordan man - kanskje - kan unngå drastiske tiltak...

Anbefaler jeg Oryx and Crake? Så absolutt! Dette lover virkelig virkelig bra. Jeg tror ikke serien passer dem som ønsker fast paced action. Dette er en mer dyptgående serie som kryper innpå leseren mer enn å skremme ved første øyekast. Det er slike bøker jeg kan få dårlig nattesøvn av... Og nå står bok 2 - Flommens År (på norsk) - og venter på meg i bokhylla. Det gledes! Og så er det fredag! :o)

Kilde: Egen e-bok
Forlag: Anchor, kjøpt på Amazon
Utgitt: 2004
Sideantall papirbok: 389
Språk: Engelsk
ISBN: 978-0385721677
Utfordring: GoodReads


13 kommentarer:

  1. Noe av det jeg synes er spennende med dystopier er nettopp forfatternes ulike versjoner av hvordan en verden etter en katastrofe vil være. De tre første seriene du nevner har jeg kun sett filmversjonene av - og de glemte jeg fort. Men Howey føler jeg tilfører dystopigenren noe nytt, kanskje en slags varme? Det er ikke ofte jeg blir sjarmert av en dystopi, men det ble jeg av Silo og Shift. Dust skal leses (selv med trolig rosadustete slutt)
    Atwoods trilogi stiller - for meg - i en helt annen klasse. Det merkes at hun er forfatter og ikke kun en som har lyst til å skrive bøker. Jeg digga Maddaddam trilogien og gleder meg vilt og hemningsløst til den blir filmatisert. Spent på hva du synes om disse bøkene! Du har selvfølgelig lest The Handmaid's Tale?
    Nyt helga! Marianne

    SvarSlett
    Svar
    1. Sååå godt å lese at du digget Maddaddam!!! Jeg er aldeles hektet etter førsteboka nå, og ser virkelig fram til fortsettelsen. Jeg fikk sansen for Atwood nettopp med The Handmaid's Tale og Alias Grace. Er helt enig i at trilogien hennes stiller i en absolutt annen klasse en de nevnte. Førsteboka har ihvertfall gode litterære kvaliteter, noe jeg forventet og også fikk. Jeg likte veldig godt Silo. Også Shift. Det var bare utover i Dust det ble langtekkelig etterhvert, og så er jeg irritert over den rosa slutten, nettopp fordi jeg likte 2,3 av de bøkene veldig godt. Silo-serien er annerledes så absolutt i forhold til de andre nevnte, selv om jeg også likte The Hunger Games i bokform. Ikke så veldig filmatisert.
      Var ikke klar over at Maddaddam skulle filmatiseres!!! Ja det skal blir noe - å se om de klarer å presentere Atwoods dystopiske verden. Lurer på hvem de drister til å sette i Jimmy-rollen... Spennende! Helga skal nytes, og øyestraks er jeg ferdig med ei bok lagt til Iran - lynklar til å starte på Flommens År. Andreboka på norsk. Bare for å teste oversettelsen. (Liker egentlig ikke det, men fikk boka og kunne ikke akkurat si neitakk :-) God helg til deg også, Marianne!

      Slett
    2. Det er vanskelig å ikke bli begeistra for Maddaddamtrilogien! Jeg leste den første og siste på engelsk og Flommens år på norsk (det gikk helt fint!), men når serien nærmer seg skal jeg lese alle tre på nytt på engelsk. Det er Darren Aronofsky som skal regissere serien for Hbo :)
      Et tips: Station Eleven av Emily St. John Mandel var en GOD dystopi

      Slett
    3. Må innrømme - at jeg kjøpte The Year of the Flood etter 20 sider norsk oversettelse... Flommens År går, men jeg kjente det ble feil likevel. Jeg bare MÅTTE ha Atwood på engelsk. One-Click-Amazon-Buy... Maarud så Maarud... Når er serien planlagt sluppet på HBO? Den er jeg nå virkelig nysgjerrig på!

      Slett
    4. Synes det er en bra egenskap jeg da ... de fleste bøker er best å lese på originalspråket! Maarud så Maarud ... :)
      Serien er fortsatt tidlig i prosessen, men det siste jeg leste var ar den skal være klar til begynnelsen av 2017

      Slett
  2. Jepp! Den trilogien skal skaffes og leses så langt jeg kommer før Lillehammer… Atwood, altså.. btw- så har jeg Flommens år, da-- Har du forresten lest Knut Faldbakkens UÅR- bøker ? de leste jeg som ganske ung og de sitter i enda… dystopi som sitter lenge. Vet ikke hvordan de er å lese i dag da, men kan tenke meg at de er like aktuelle på en måte..

    SvarSlett
    Svar
    1. Aldri lest Faldbakken, men har hørt vagt om Uår fra dengang da på skolebenken i ung alder. Jeg skal google litt. Har et udefinert dystopiprosjekt på gang. Kanskje det ville vært interessant å faktisk lese Faldbakken i den sammenheng. I tillegg får jeg jo med meg en ny (for meg) norsk forfatter (som er en av målsetningene mine for året). Må tenke litt på den.
      Jeg forstod du likte veldig godt Bird Box. Dystopien til Atwood er ganske så annerledes om jeg skal anta noe ut fra omtalen din av Malerman-boka. Atwood flyter der det høres ut som om Bird Box er en neglebitende pageturner. Forvent ikke det hos Atwood. Det du får der er litterær dystopi, om jeg kan kalle det det. Men god. Veldig god.Og lettlest. Er øyestraks ferdig med boka Den stumme gutten av Parinoush Saniee, og så er det direkte over på Flommens År. Blir interessant å lese den på norsk. Det blir nemlig min første norske Atwood. Jeg krysser fingrene for en god oversettelse!

      Slett
    2. Ja, Faldbakken er sikkert interessant i et slikt prosjekt.. :)
      Ang Malerman vs Atwood, så tror jeg også det er veldig forskjellig utffra det jeg har lest om Atwoods bøker..
      Malermans er mer som en grøss/skrekk/thriller-roman å regne..i pageturnerform, som du sier.. Men Den stumme gutten, er den noe bra da? Leste Sainees forrige bok, om det iranske forholdet…selv om det var interessant synes jeg skrivemåten var veldig pratsom…og litt enkel litterært sett, selv om innholdet var interessant nok. Forsåvidt greit nå og da, det også.

      Slett
    3. Jeg leste aldri "Det som ventet meg" av Saniee, så jeg kan ikke sammenlikne med førsteboka. Den stumme gutten fikk jeg som leseeksemplar for lenge siden og fant ut den kunne leses som en del av bøker-fra-resten-av-verden prosjektet mitt. Ble ferdig igår. Jeg er veldig enig i at hun skriver veldig enkelt litterært sett. Det første som slo meg var naiviteten og nesten barnsligheten i setningene. Historien tok seg imidlertid opp, og som du nevner om førsteboka - innholdet var interessant, lagt til Teheran som boka var. Den vil likevel gå inn i historien og bli husket som bokhyllefyll dessverre. Det er ingen unnskyldning at jeg har lest mange klassikere, og Atwood i det siste. Saniee ble tidsfyll, Iran er tikket av på kartet og jeg tror ikke jeg kommer til å løpe fort for å finne flere bøker fra forfatteren. (Det slo meg da jeg leste - var denne oversettelsen særlig god? Jeg lurer litt på om noe svakhet kan ligge der også..?)

      Slett
    4. Ja, naivt/litt barnslig/enkelt- skrevet, ja.. Hva som kan tillegges oversettelsen er vanskelig å si.. språket er vel sikkert uansett enkelt, og det fungerer vel bra det for lesere som vil ha det sånn.. Den stummer gutten fikk jeg også lesekes på, tror det var på bokbloggertreffet for et par år siden..men den står i hylla fortsatt ,og samler støv. Det som ventet meg hørte jeg også delvis som lydbok, i bilen..trengte ikke tenke og konsentrere meg så mye-- men storyen gjorde meg jo innimellom forbanna (kvinnesynet, tvangsgifte, regime/faren for de regimekritiske som ble kasta i fengsel.. etc viktig innhold egentlig)

      Slett
    5. Ja der var det jeg også fikk med meg boka fra, synes jeg nå å huske! Og definitivt ja: denne boka hadde også deler av samme innhold: menns kvinnesyn, kvinner som må ta abort i det skjulte, tvangsgifte også her, frykt i eget hjem, viktigheten av den ytre, perfekte familie koste hva det koste vil osv.. Joda, viktig story. Men litt for enkelt for meg også.

      Slett
  3. Ikke bare jeg som er fanget i dystopilesina, ser jeg.
    Min dabbling er bare lightversjonen av hva du driver med.
    Jeg har iår lest Silo-trio og Biene, sistenevnte anbefales ikke, og som jeg har nevnt i utallige andre kommenaterfelt - Silo ble alt for langtekkelig for meg, og som du påpeker, slutten alt for innlysende rosenrød - og det sier jeg som lever for happily everafter. Merkelig nok er det Shift - som ble stående igjen som den boka jeg likte best - den jeg slet mest med underveis. Teoridelen. Da de gikk tilbake til hvordan ting utspant i praksis ble det bare platt.

    Oryx, Oryx.Oryx.
    Jeg nærmer meg - selv om det er andre Atwood jeg har lyst til å lese først. Grace og Bodily Harm, fordi førstnevnte ligger klar i lyd (audible -) og sistenevnte ved senga. Får se hvor stor makt jeg-et får over lesinga. Foreløpig har tilfeldighetene overtaket. Å lese på norsk kommer ikke på tale.

    Det er også fortærende at sistebøkene skal ødelegge. Nå er Allegiant i en særklasse, og jeg har tro på at de forfattere av Atwoodkaliber har en klar ide om hvor de er på vei - og derfor ikke går på samme smeller som de mange av de mer populærdytopikerne - som virker svært lite gjennomtenkte og ender opp med å skrive seg inn i et hjørne. Jeg gjetter: de bare hadde stoff til ei bok å ble pålagt av forlag og skrive trio - for det gjør jo alle.....

    (Eminent innlegg!)

    SvarSlett
    Svar
    1. (takk)
      Shift ja - den endte også opp hos meg som besteboka i trilogien. Litt merkelig, for 2'ern pleier ofte være en transportetappe som sliter, men her var den sterk. Langtekkelig er ordet for hele serien, men likevel så likte jeg den. Med sterkt unntak av too-happily-ever-after rosavarianten. Biene er herved notert vekk...
      Oryx ja. Jeg lurer ennå på hvordan hun passer inn i MaddAddam trilogien til Atwood. Det må komme noe mer. Uten å spoile noe som helst så må jeg si at dette er en underlig dystopi. Den leker med sci-fi sjangeren, men inneholder for lite science - skraper bare på overflaten. Som dystopi er den lett, men dyp - om jeg kan kalle den det. Sålangt syns jeg (etter å ha startet godt på The Year of the Flood - ja jeg bare MÅTTE ha engelsk, ikke snakk om noe annet) så er jeg mest fascinert av språk og pace og den overliggende roen over hele greia. 2'ern starter med nytt persongalleri, men vi nærmer oss sakte men sikkert innholdet i Oryx and Crake, og ting henger sammen. Men løst forbundet. Enn sålenge. Serien flyter, på interessante karakterer og godt språk, er lite forutsigbar, og nokså tåkete - eller, diffus er vel rette ordet. Hva skjer, egentlig? Går vi i noen konkret retning? Jeg får samme følelsen i denne boka som jeg fikk i Alias Grace - det er en stemning her som jeg liker. Merkelige greier. Hiv deg over Atwood. Jeg kan ikke forstå annet enn at du vil like bøkene hennes. Først AG, den er kjapp på lyd. Så leser du denne trilogien -)

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)