onsdag 31. desember 2014

1001-boka "Elskeren" av Marguerite Duras

Helt på tampen av året fikk jeg lest ei nydelig lita bok, Elskeren av Duras. Historien utspiller seg i førkrigstidens (1930-årenes) Indokina i utkanten av Saigon i løpet av den aller siste perioden av Frankrikes kolonirike. Dette er en uforglemmelig fortelling om en stormende affære mellom en femten år gammel fransk pike som lever i stor fattigdom i kolonien og en styrtrik kineser. De møtes på en ferge over Mekong-elva, og hun blir hans elskerinne. Dette skaper stor skandale i kolonien og det blir hvisket høyt om barneprostitusjon. Og jenta, ja hun blir selvfølgelig utstøtt.

Fortelleren i boka er navnløs, men vi forstår allerede i starten av boka at det er en aldrende forfatter som forteller sin livshistorie der hun ser tilbake på sin oppvekst i Indokina og hva det stormfulle forholdet til kineseren har betydd for henne. Ved å presentere livet sitt i korte glimt av minner og ideer som av og til er kronologisk fortalt og andre ganger presentert i tidløse brokker som er isolert fra hverandre, men likevel henger sammen, så skapes en tåkelagt verden som kun holdes sammen av følelser snarere enn logikk og kronologi. Denne følelsen kjente jeg hang igjen også etter boka var ferdiglest. Det var en underfundig, varm og smertelig ærlig bekjennelse av en håpløs kjærlighet som aldri kunne bli fullbrakt. Kineseren kunne nemlig aldri gifte seg med piken - hans rike far nekter ham å gifte seg langt under sin stand.

Samtidig som vi gjennomlever forholdet mellom piken og kineseren så er Elskeren så mye mer enn kun en kjærlighetshistorie. Det er også en fortelling om en forkvaklet barndom med en tidvis mentalt forstyrret mor som favoriserer sin ene sønn på bekostning av sine to andre barn, om ansvarsfraskrivelse og omsorgssvikt. Det er også ei bok om håp og om det å tro på at man får til det man virkelig vil. Og at kjærligheten kan overleve det meste.

Marguerite Duras
Bildekilde: youtube.com
Franske Marguerite Duras var både forfatter og filmskaper. Hun var født og oppvokst i Indokina og la ofte handlingen i verkene sine til dette området. Mange av romanene hennes, deriblant Elskeren, har selvbiografiske trekk, men hvor mye som er sant og hva som er fiksjon skal imidlertid være usagt. Boka ble utgitt i 1984 og ble hedret med Goncourt-prisen. Dette er Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse. Boken ble også årets mest omdiskuterte og leste i Frankrike dette året, og siden den gang har romanen befestet sin posisjon som en av europeisk litteraturs moderne klassikere. Boka kan anbsolutt anbefales, og bør leses i ro og mak - fortrinnsvis med noe godt og varmt i koppen og med fyr på peisen. Dette er nemlig ei velskrevet stemningsbok av de sjeldne.

Godt nyttår! :o)


Kilde: Egen bok
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1985
Sideantall: 137
ISBN: 9788205376373
Utfordring: GoodReads, Utenlandske Forfattere




.

tirsdag 30. desember 2014

Oppdatert konverteringsoppskrift til Kindle!

For dere som konverterer norske e-bøker til Kindle:

Både Calibre og Plug-Ins er kommet i nye versjoner, og nå har jeg oppdatert oppskriften til å inneholde link til de nyeste Plug-Ins med versjonsnummer 6.1.0. Gi gjerne lyd om dere opplever bugs og problemer. Oppsettet fungerer hos meg, men det trenger ikke bety at det fungerer 100% hos dere som ikke kjører Firefox og Windows 7 Home Premium som meg :o)

For oppdatert "how-to-do" klikk HER.


Gleder meg nå til vinterferie hele februar her!

søndag 28. desember 2014

Bobler! av Ingvild Tennfjord

Jeg leser sakprosa! Og hvilken sak! Jeg fikk ei bok til jul - ei - men den var til gjengjeld så gøy at jeg glemte helt ut at den var ei bok...og ikke... champagne...! Nå er det kanskje ikke alle som er like glad i boblevann som meg, men denne boka ble umiddelbart fortært. Fra perm til perm, eller - boble til boble. Vet du for eksempel hvordan man får boblene inn i vinen? Hvorfor Formel 1-kjørerne begynte å sprute champagne fra seierspallen? Hvordan en søppelhaug utenfor Paris kan lage verdens mest eksklusive drikk? Og hva det er som skiller champagne fra eksempelvis cava, prosecco, moscato og crémant - alle herlige bobleviner? Ikke? Se det vet jeg. Nå!

I tillegg får vi lære om hvor boblene kommer fra, hva som gjør noen bobleviner søte, andre tørre - og hvordan skille mellom dem? Her er også tips om de ukjente perlene på polet - de som koster svært lite, og gir veldig mye morro (og selvfølgelig kvalitet) for pengene. Eksempler på alle nevnte boblevintyper blir gjennomgått, med både pris og bestillingsnummer så man faktisk kan få fatt i dem selv. Og ønsker man å utvikle sin egen nese og smak for champagne, så finnes det nevnt blindtester man kan gjøre - kanskje som en del av en jentefest? Her er tips til hvilke bobler som passer til Nyttårsaften, Den store festen, i Sorg og for å feire Tirsdagslykke, for å nevne noen. En tur bak kulissene til de mest kjente champagne-husene får vi også, og alt skrevet med Tennfjord's humoristiske og lettbeinte penn. Forfatteren serverer også ukentlig vintips i blant annet Stavanger Aftenblad, og i 2013 ga hun ut sin første bok, Skål. Få nese for vin uten å få nesa i sky, som ble nominert til Brageprisen.

Ingvild Tennfjord
Bildekilde: litteraturfestival.no
Imorgen skal jeg på Vinmonopolet for å finne bobler til nyttårsaften. Ikke for å kjøre smakstest på gjestene, men for å nyte og kjenne etter om jeg klarer å kjenne litt av de smakene og duftene som Tennfjord skriver så forførerisk om. Jeg fikk med denne boka et veldig godt overblikk over et hav av nytelse på flaske, og ikke minst hvordan man kan være den perfekte vert, også når alt går galt. Den perfekte gave fra en god venninne som kjenner meg godt. Takk Hilde! :o)


Kilde: Egen bok
Forlag: Kagge
Utgitt: 2014
ISBN: 9788248915195
Sideantall: 199
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads



Turnagain Arm, Anchorage

tirsdag 16. desember 2014

Biografisirkelen Imot Naturen av Tomas Espedal



Det er biografisirkel hos Ingalill, og forfattere står på menyen. Jeg hadde ingen problemer med å velge min denne gang. Det ble en vaskeekte bergenser! 

Tomas Espedal er kjent for sine sjangerdiffuse, selvbiografiske og selvutleverende romaner. Den Brageprisvinnende Imot naturen fra 2011 er ei av disse. Det snodige med Espedal sine selvutleverende bøker er at de kun tar for seg deler av forfatterens liv. I og for seg smart økonomisk, for istedenfor å gi ut ei bok - en selvbiografi - så spinner Espedal de enkelte bøkene sine rundt utvalgte hendelser i livet sitt. Vi får med andre ord servert forfatteren stykkevis og delt istedenfor som en hel kronologisk fortelling. I denne som i flere av hans bøker tar Espedal i bruk en rekke forskjellige selvfremstillende skrivemåter, og både selvbiografi, dagbok og reiseskildring er representert blant disse. Dette er min første selvbiografi i biografisirkelen, og jeg må virkelig si at Espedal er noe for seg selv... Eller er kanskje selvbiografier mer interessante fordi man føler man får førstehåndskjennskap til subjektet, ufiltrert? En ting er ihvertfall sikkert - Espedal serverer virkelig ufiltrert, det skal han ha! (Og så fortrenger jeg Paul de Man og hans teori at  alle selvbiografier i det store og hele er fiksjon...)

Sex and drugs and rock'n roll...
 Imot naturen åpner med en underlig paratekst fra Samuel Beckett (ja, nettopp "Waiting for Godot"-Beckett), og jeg begriper i utgangspunktet ikke bæret av hva jeg kommer til å bli servert på de neste sidene. Det viser seg imidlertid raskt at Espedal i denne boka blant annet innsirkler kjærlighetsforholdet til en meget yngre kvinne samt hans egen intense lykke og etterhvert bunnløse kjærlighetssorg når forholdet går i oppløsning. Og detaljene, de sparer han definitivt ikke på. Vi møter nemlig Espedal på nyttårsfest, han har fått den unge kvinnen med seg inn på et bibliotek og her står definitivt ikke Ann Radcliffe på leselisten! Ikke noe dveling ved dydige 1800-talls skjørtekanter nei, her blir det rå sex, underkastelse, maskebruk og binding - for ikke å snakke om sniffing av narkotika fra nakne kropper. I pinlige detaljer! Du verden for en selvutlevering! Her er ikke Espedal spesielt blyg, det skal han ha! Likevel blir ikke denne introduksjonen til selve historien verken spekulativ eller klein. Espedal speiler nemlig forholdet sitt - den gamle mannen og den unge kvinnen - mot kjærlighetsforholdet mellom 1100-tallets Pierre Abélard (38) og hans 16 år gamle elskerinne Héloise. Og senere også mot Ovid-diktet Kunsten å elske (skrevet år 18 e.kr). Og det blir nesten poesi! Det hele er faktisk en ganske så mektig opplevelse!


Tomas Espedal
Bildekilde: bt.no
Boka tar ikke kun for seg kjærlighetsforholdet til Janne. Espedal forteller også om sitt syn på det å arbeide - arbeidet i fabrikken hvor han jobbet i ung alder, arbeidet med å få sine kjærlighetsforhold til å fungere og ikke minst skrivearbeidet sitt - hva som motiverer ham, hvilke rom han trives best å skrive i og hvorfor og arbeidet med å leve livet i samsvar med både naturen og samfunnets normer. Og nettopp her ligger vinklingen - og tittelen på boka: Imot Naturen blir nå begripelig. Espedal føler nemlig selv at han lever imot naturen. At det er naturstridig at en "gammel" mann på 48 år lever i et forhold med en kvinne tidlig i tyveårene. Det er ei bok om å forlate og bli forlatt, og beskrivelsene hans av tap - både av moren som døde, ekskonen som forlot ham, kjæresten som etterhvert ikke ville mer og en datter som blir voksen og flytter hjemmefra er hjerteskjærende og såre. Deler av boka er rett og slett litterært nydelig og sterkt poetisk til tider. De første to kapitlene som foregår i biblioteket og den andre på fabrikken hvor forfatteren arbeidet som 16-åring er intense og dro meg like inn i Espedals univers. Duverden - det var like før jeg ble glad i mannen!

Boka er merkelig nok sjangermessig delt i to - selv om begge delene er like selvutleverende. Første delen, ca 3/4 av boka, er skrevet som en retrospektiv fortelling med varierende allvitende fortellerstemme. Både førstepersonfortelleren "jeg" og tredjepersonfortelleren "den gamle mannen" er like synlige. Noe å legge merke til er at Espedal vipper over i den mye mer distanserte tredjepersonsfortelleren når det er de råeste detaljene som serveres. De mer trivielle håndterer han som "jeg". Det er likevel liten tvil om at det er Tomas Espedal som skriver om seg selv i denne delen av boka.  Den siste fjerdedelen av boka er imidlertid i dagboksform. Her blir fortellermåten mye mindre strukturert, som i enhver dagbok. Med fraser istedenfor setninger. Uforståelige utbrudd og hentydninger. Espedal er i dyp sorg etter bruddet med Janne, og jeg må si - jeg har aldri lest noen som har skrevet både så nydelig og pinlig utleverende om sorg. Jeg ble helfrelst Espedal-fan etter denne boka, og leste Imot Kunsten like etterpå. Det er  noe med forfatterens skrivestil og den nakne ærligheten som han serverer som treffer meg rett i hjertet. Boka anbefales så absolutt på det sterkeste, og jeg er blitt så hektet på Espedal at han blir mitt bacheloroppgaveprosjekt til våren med boka Gå. Eller kunsten å leve et villt og poetisk liv. Jeg gleder meg virkelig! :o)


Kilde: Egen pensumbok
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 165
ISBN: 9788205423268
Utfordring: Biosirkel, Norske forfattere, GoodReads


Nytt bekjentskap
Monitor Lizzard i Lumpini Park, Bangkok




tirsdag 9. desember 2014

Teoretikerne, selvbiografiene, Espedal og jei...

Paul de Man & Phillippe Lejeune
Årets siste biografisirkel samt årets første tvangslesingskafé over the ganske land nærmer seg faretruende. At datoen for tvangslesing legges til like før omtalene på biografier skal skrives er nok neppe et tilfeldig sjakktrekk fra bio-generalens (generøsens?) side. Det som forøvrig er litt morsomt er at jeg denne måneden har lest ikke mindre enn to selvbiografier - fra og om en og samme forfatter riktignok, men likevel. Og jeg har studert de to viktigste teoretikerne som sies å ha peiling på selvbiografier. Derfor - før jeg går løs på Tomas Espedal og hans Imot kunsten og Imot naturen i eget biosirkel-innlegg - så skal jeg ta for meg teoretikerne jeg nå nettopp hadde til eksamen. Bær over med meg, jeg syns bare det plutselig ble noe mer heftig med selvframstilling her på tampen av året når til og med Espedal ble interessant å lese! (Nemlig ikke en selvfølge for meg...). 

De to store teoretikerne på området er nevnte Paul de Man og franske Phillippe Lejeune. Begge har skrevet seg varme på selvframstilling, og spesielt selvbiografier. De er ikke spesielt enige, noe som var fint da jeg fikk dem til eksamen. Det gjør dem enkle å holde fra hverandre. De hadde likevel begge to interessante teorier, og kanskje noe å ha i bakhodet dersom man kommer over en selvbiografi i biosirkelen som nå har sin siste runde for 2014 i desember? Etter eksamen lar jeg meg ihvertfall ikke nå lenger lure av coveret på bøker. Hvilke(n) om noen av bøkene nedenfor er biografier?  


Til info.. På boka til venstre står det tomas espedal imot naturen


Begge!

Ifølge Store Norske Leksikon er en selvbiografi en litterær sjanger hvor forfatteren forteller om seg selv og sin egen utvikling. Om selvbiografi er en egen sjanger strides imidlertid de lærde. Ifølge Paul de Man er den ikke det, men heller a figure of reading or of understanding that occurs, to some degree, in all texts. Videre sier de Man at både empirisk og teoretisk så er det vanskelig å gi selvbiografien en generisk definisjon siden hvert enkelt tilfelle synes å være et unntak fra normen. Tar man Espedal og går ham i sømmene så viser akkurat det seg å stemme riktig så godt. Espedal tar nemlig i bruk en salig blanding av både prosatekst, dagboknedtegnelser, utstrakt bruk av intertekstualitet, paratekster og ikke mindre enn ei hel bok-i-boka (i form av et eget kapittel han har kalt En liten bok om lykke). I tillegg finnes også reinspikka poesi. Hvem skulle trodd. Ikke enkelt å sette Bergeners forfatteren i en enkel bås, med andre ord. Jeg er ikke veldig belest i selvbiografier, men det frister jammen å lese et par til bare for å teste ut de Man's teori. Den står nemlig helt i kontrast med den andre velkjente teoretikeren på emnet, nemlig Philippe Lejeune.

Han er nemlig på sin side helt klar i sin teori om at selvbiografier kan kategoriseres. I sin tekst The Autobiographical Contract konkluderer han med at dersom en tekst skal kunne regnes som en selvbiografi så trenger den kun å oppfylle en rekke gitte element. Ifølge Lejeune er en selvbiografi først og fremst a retrospective prose narrative produced by a real person concerning his own existence, focusing on his individual life, in particular on the development of his personality. Nevner forfatteren sitt eget navn i teksten og skriver om en person som tilsynelatende er ham selv, ja da er det med veldig stor sannsynlighet en selvbiografi man leser. For Lejeune betyr heller ikke fortellerinstansen særlig mye. En selvbiografi trenger nemlig ikke være skrevet i første person entall - altså jeg. Ifølge ham er bruken av fortellerinstans bare et skille mellom de forskjellige typene selvbiografi: klassisk (jeg), andreperson selvbiografi (du) og tredjeperson selvbiografi (han/hun). 

Paul de Man er imidlertid ikke enig i Lejeunes kontraktsfestede definisjon av selvbiografien og mener at hans teori ikke er grunnfestet i argumenter og bevis og at det kun er påstander at the identity of autobiography is not only representational and cognitive but contractual, grounded not in tropes but in speech acts. Paul de Man mener selv at studiet av selvbiografien er fanget i dobbeltheten mellom behovet for å flykte fra subjektets (selvbiografiens «jeg») billedlige uttrykk – troper - og dets like uunngåelige og nødvendige behov av å speile en gjenkjennelse. Gjennom sitt essay Autobiography as De-facement sier de Man at selvbiografien er en tekst som skaper en maske, og at det som kommer ut fra den selvbiografiske teksten nødvendigvis ikke er det korrekte bildet av våre liv, men er styrt av de mønstrene som vi ubevisst bruker eller må bruke for å fremstå som fullstendige mennesker/subjekter. Dette bringer ihvertfall meg da til spørsmålsstillingen: Hva er nå egentlig sannhet og hva er fiksjon i selvbiografier. Er det så at alle selvbiografier i bunn og grunn er fiksjon? For - er det nå slik at det i en selvbiografi er en enkel en-til-en avbildning av livet til forfatteren skapes, at vedkommende tar en hendelse og kan avbilde den, eller er det språklige i selvbiografien hans annerledes strukturert slik at den tilsynelatende realismen og referansene egentlig bare er en effekt av forfatterens valgte språkstruktur? De Man mener at på grunn av den språklige struktureringen av teksten – bruk av troper – så kan ikke teksten være entydig, men kun skape en illusjon. Teksten kan med andre ord ikke gi en totalt klar mening. Han sier videre at prosopopeia is the trope of autobiography og at prosopopeia – personifikasjon - deals with the giving and taking away of faces, with face and deface, figure, figuration and disfiguration. Med andre ord, prosopopeia er en trope som skaper og fremstiller et ansikt som er en maske. Selvbiografien søker å skape et bilde, men masken blir avslørt. Selvbiografien kan altså per definisjon ikke være et eksakt bilde av forfatterens liv. Noe å fundere på ja. (Spesielt når man nærleser Espedal's noe detaljerte beskrivelser av forholdet mellom den gamle mannen og den unge jenten - coming up, i omtalen av Imot naturen). Så - er selvbiografier egentlig fiksjon? Eller hva tror du?

Ovennevnte er definitivt ikke sengelektyre, men jeg syns det var uhyre spennende å lese de to selvbiografiske bøkene til Espedal med de Man og Lejeune i bakhodet. Jeg fikk så utrolig mye mer ut av bøkene enn om jeg kun hadde lest dem fra perm til perm som helt vanlige romaner. Lejeune og kanskje spesielt de Man har ganske tunge, men interessante essays det kan være spennende å lese - link til dem følger her:

Phillipe Lejeune - The Autobiographical Contract




Med disse blir det kun STORE BOKSTAVER!
Kule pennesplitter i Perth sentrum :o)






.

onsdag 15. oktober 2014

Lesebrettet Digitalbok Nova coming to a blog near you!

Til alle dere som har sendt meg mail (og alle andre interesserte): Nå er det bare å krysse fingrene for at et testeksemplar av Digitalboks nye lesebrett Digitalbok Nova som utgis i disse dager ankommer postboksen min så raskt som overhode mulig. Deres tidligere lesebrett - Digitalbok Touch - har fått en etterlengtet oppgradering med frontbelyst skjerm (som Amazons Kindle Paperwhite) for lesing i mørke. Jeg ser virkelig fram til å få lagt fingrene rundt dette brettet. Jeg likte deres Digitalbok Touch veldig godt (omtale HER). Jeg er temmelig sikker på at Digitalbok Nova vil ta et allerede veldig godt, norsk lesebrett til nye høyder.

Stay tuned!

Les foreløpig pittelitt om det nye Digitalbok Nova HER.



tirsdag 14. oktober 2014

Bokomtale "The Maze Runner" trilogien av James Dashner

Fanget! Av en dystopisk pageturner - en YA trilogi. Ikke nok med det, jeg har allerede sett filmen til første boka også. Etter seriøse klassikere og sakprosa var det befriende å legge hjernen til side og bare ta imot lett fordøyelig underholdning.



SPOILERFRI
James Dashner har her skrevet en trilogi som garantert vil fenge dem som likte The Hunger Games  og Divergent trilogiene. The Maze Runner foregår også i en dystopisk verden, og historien starter med Thomas der han ankommer Lysningen - en egen verden innelukket i en labyrint - i en heis opp fra intet og uten hukommelse. Det lever kun et sekstitalls unge gutter i Lysningen når vi møter Thomas, og guttene som bor her har allerede i to år forsøkt å komme seg gjennom labyrinten og ut til den virkelige verden. Utfordringen er at utgangene til labyrinten blir stengt hver kveld av svære porter, og i løpet av natta så endrer labyrinten seg. Uansett hvor mye guttene utforsker labyrinten på dagtid så vil den ikke være lik dagen etter. Og om natta patruljeres korridorene utenfor av dødelige vesener.

Jepp, her presenterer Dashner oss for en noe annerledes utfordring, og jeg må si - dette er spennende. Virkelig spennende! Settingen er ny og annerledes, bakgrunnen for at verden er slik den er er ukjent, og med guttenes "mind swipe" med selvfølgelig derpå følgende manglende hukommelse så utforsker leseren historien sammen med dem. Ut over i serien får vi vite at guttene er en del av et prosjekt - et studieprosjekt for å finne en kur for et virus som har tatt over vår vanlige verden. Guttene settes på umenneskelige prøver for å kunne provosere frem og finne hjernemønstre som kan være med på å definere hvordan antistoffene mot viruset skal utvikles for deretter å spres til menneskeheten. Underveis så kommer Thomas' hukommelse tilbake i biter, og den murrende følelsen av at alt ikke er som det gir seg ut for å være blir bare mer og mer styrket. Sammen med en gruppe ungdommer, hvor flere blir drept og bikker under for viruset underveis, så søker Thomas etter sannheten. Er virkelig organisasjonen WICKED som utfører alle testene dem de gir seg ut for å være? Hvorfor har Thomas en uggen følelse av at alt er en del av en dekkoperasjon for noe helt annet? Og hvorfor ser Thomas seg selv jobbe sammen med "fienden" i de få, lyse øyeblikkene han får hukommelsen tilbake? Se det vet bare jeg som har lest hele trilogien ferdig :-)

James Dashner
Bildekilde: zimbio.com
Førsteboka var her virkelig bra! Dette var YA av ypperste klasse. Filmen var også upåklagelig, selv om handlingen henimot slutten av filmen - uten å røpe noe som helst her - ikke fulgte boka i det hele tatt. Det kan være fordi bokas avslutning nok kan være noe krevende å filme, men det reagerte jeg på. Ellers syns jeg filmen representerte boka på en ypperlig måte, og med veldig bra skuespillere som passet ideene jeg satt med i hodet etter lest førstebok. Andreboka er alltid vanskelig i en trilogi, spesielt dersom førsteboka - som her - var veldig spennende. Jeg syns Dashner fikk til ei god andrebok,  selv om den (kanskje) var litt repeterende av bok 1. Absolutt ikke samme innhold, men bygget noe over samme lest. Tredjeboka kommer med en del opp- og avklaringer av saker og ting som man har sittet og lurt å underveis som historien skred fram, og disse er absolutt plausible.  Avslutningen ble (kanskje) noe lettvint? Men jeg kan heller ikke se hvordan serien ellers skulle endt. Her var det nemlig spenning til siste slutt, og til å være en YA serie så har denne fått ALTFOR LITEN OPPMERKSOMHET! Med tanke på hvor kjent både The Hunger Games og Divergent trilogien var da de ble filmet så syns jeg Dashner burde ha fått tilnærmet like stor oppmerksomhet som disse.

Skal jeg sammenlikne The Maze Runner med THG så er det nok mer dybde i THG. Den utvikler seg også i en mye mer dystopisk retning enn The Maze Runner. Begge seriene kan absolutt leses av voksne, men The Maze Runner er kanskje mer en ren YA - uten at det forringer serien det minste. Jeg syns The Maze Runner kanskje mer kan sammenliknes med Divergent trilogien, uten at de likner på annet vis enn at jeg syns de er mer dystopisk like, om jeg kan kalle det det. I alle tre seriene finner vi en kjærlighetshistorie, både THG og The Maze Runner har trekant-historier, og det er samfunnet og samfunnsstrukturer som påvirker og styrer handlingen. Gode serier alle tre. Bøkene heter på norsk:
  1. I Dødens Labyrint
  2. Ildprøven 
  3. The Death Cure er såvidt jeg vet ikke gitt ut på norsk ennå
Samtidig så er det kommet ut en prequel til serien som heter The Kill Order. Mer om James Dashner og trilogien kan du leser HER. Alle bøkene kan forøvrig kjøpes komplett på Amazon til den nette sum av $41 HER. Jeg freste gjennom alle tre bøkene på få dager, det sier litt om spenningsnivået. Jeg hadde absolutt behov for en lettlest røverhistorie nå. The Maze Runner var et godt valg!


Kilde: Egne ebøker
Utgitt: 2009, 2010, 2011
Forlag: Delacorte Press, kjøpt på Amazon
Utfordring: GoodReads



Høsten er kommet til Whistler

fredag 10. oktober 2014

YAY! Nytt Kindle lesebrett - Voyage!

OPPDATERT! 
Jeg har fått testet Kindle Voyage - omtale ligger HER!

Med fare for å høres hakket for selvgod ut - men, hva var det jeg sa?

Amazon slipper i disse dager nyheten om et nytt Kindle lesebrett med det klingende navnet Voyage. Lesebrettet skal være tilgjengelig fra 4. november, men allerede nå er det nesten 3 ukers ventetid på å få det i hus. Noe kan Amazon, og det er taktisk produktutvikling og markedsføring! Som alltid, i behørig tid før jul...

Så hva var det jeg sa den gang Kindle Keyboard ble erstattet av Kindle Touch? Jo - at Amazon har fjernet de fantastisk praktiske bla fram/bakover tastene fra sidepanelene til fordel for en touch-skjerm kun for å reintrodusere dem som en ny feature for en senere anledning.

Kindle Voyage er en senere anledning!

Jeg klager ikke - jeg er bare litt snurt på at jeg hadde rett dengang. Det ble nemlig ramaskrik da tastene forsvant, men det er rart med hvor fort man venner seg til nye ting. Touch var jo det "alle" ville ha. Jepp - hendig, det skal ikke være tvil om det. Men - nå er "knappene" mine tilbake. Og det betyr jo at jeg, og alle som har savnet dem sammen med meg, nå sannsynligvis kommer til å vurdere det nye lesebrettet. Eller - for å være helt ærlig, det er ikke knapper - det er områder i sidefeltet som kan presses på som om det er knapper som gir deg samme muligheten. And that's good enough for me!

Får man så noe i tillegg? Ja faktisk, men jeg syns kanskje ikke det forsvarer den forhøyede prisen - om man ikke er superkeen på "knappeløsningen" som meg...
  • Oppløsningen på skjermen ER faktisk bedre på Voyage. Nå 300ppi til sammenlikning med Paperwhite's 221ppi. Bedre oppløsning på skjerm er alltid bra.
  • Vekten er gått fra 222gram på Paperwhite til 186 gram på Voyage. Lettere er alltid bedre.
  • Det er den tynneste Kindle'n ever, med kun 7,6mm dybde
  • Automatisk justerbar lysstyrke for optimal lesing - valgfritt on/off
  • Ny glasskjerm som går i flush med rammeverket rundt
  • Prisen? Med Wi-Fi og uten irriterende reklame: $219 = ca. 1.430,- + importavgift, moms, frakt
     
Så kan man spørre seg - er Voyager verd prisen sammenliknet med Kindle Paperwhite? Har man en Kindle Paperwhite mener jeg faktisk NEI. For en $80 prisforskjell hadde jeg forventet mer. Kanskje farge? 3G inkludert? Men nei. En Kindle Voyage med 3G uten reklame koster den nette sum av $289.

Kommer jeg til å kjøpe meg en Kindle Voyage så snart jeg kommer meg over akkurat DEN pytten og får kjøpt den uten alle ekstrakostnader ved å importere den til Norge?

Et stort JA! ...sa geeken...

PS! Denne kan foreløpig KUN forhåndsbestilles og kjøpes i USA!!

En kjapp videosnutt av Voyage:



onsdag 8. oktober 2014

Bokomtaler - Fantastisk bra, gammel britisk litteratur!

Bookstore with a view! Oh my - noen bedre? Denne Barnes&Noble i Anchorage tar kaka når det gjelder plassering i landskapet. Går man inn, eller står man utenfor og nyter synet? Mine to favoritter i ett bilde: kritthvite, snødekte fjell og en bygning full av bøker. Ole Brumm på stereoider. Jatakk begge deler, hele tiden! :o)

Når det er sagt så har jeg allerede begynt å innsnevre fokuset mitt for leselisten 2015. Etter å ha startet å kikke nærmere på britisk litteratur fra forgangen tid og fremover har jeg funnet så mye bra å ta tak i fra de forskjellige litterære periodene at man kan bli matt av mindre. Jeg har også dristet meg innom poesien. Jeg(!) Her får nye, norske utgivelser en utfordring - tror rett og slett jeg er blitt hektet, og det er helt herlig! Nytt fokus - nye gevinster. To glødende ildsjeler på UiS- studiet har gjort jobben sin grundig, det er sikkert. Her er derfor en samleomtale av de siste fem bøkene jeg har lest - fire perler og et interessant, nytt bekjentskap.

Tragedien Romeo&Juliet fra Shakespeare er velkjent, om ikke i bokform så fra filmatiseringen med DiCaprio og Claire Danes i hovedrollene. Det jeg ikke var helt klar over da jeg startet å lese selve boka er at dette er så mye mer enn en kjærlighetshistorie. Det å lese et teaterstykke syns jeg ikke er enkelt, verken på engelsk eller norsk. Teaterstykket her ble skrevet i 1595, så språket er jo en utfordring selv om engelsken i min utgave nok er littegranne oppdatert fra utgangspunktet. Språket er ikke tungt, det er bare noe oppstyltet - men - denne strukturen har faktisk en mening. "Skjult" i teaterstykket har nemlig Shakespeare skrevet inn flere sonetter, og etter jeg ble gjort oppmerksom på hvordan jeg kunne finne disse, så ble hele hele lesingen en litt annen opplevelse. Shakespeare har nemlig skrevet Romeo&Juliet i en blanding av prosa og versemål med en hensikt, nemlig både for å engasjere den vanlige mannen i gata (som på den tiden - som nå - snakket og skrev vanlig prosa) og for å tekkes de noble herrer og damer som faktisk ofte snakket på urytmisk rim! Det er ikke tvil om at teaterstykket gjør seg best som nettopp et teaterstykke, men jeg må virkelig si jeg likte å lese skuespillet etter å ha lært mer om tiden det ble skrevet i og hvor avansert stykket faktisk er. Anbefales!

Hånda i været alle dere som tror at monsteret i boka Frankenstein av Mary W. Shelley heter Frankenstein! Se der ja, gotcha! Nemlig helt feil! :o) Men først - dette er gotisk litteratur på sitt beste, og det skrevet av en kvinne! På den tiden temmelig uhørt, så Shelley gav ut boka anonymt og den ble en braksuksess. Mange i verdenslitteraturen har betegnet Frankenstein som den første science-fiction historien som har blitt skrevet. Ikke rart jeg likte den umiddelbart! Boka ble til etter et veddemål Shelley inngikk med sin mann og to andre venner en kveld de konkluderte med at det ikke fantes skikkelige skrekkhistorier i bokform. Shelley vant! I korte trekk handler boka om sjøkapteinen Walton som engang på 1700-tallet forlot Arkhangelsk og styrte skuta si mot Nordpolen i håp om å finne denne. Før han kommer seg sålangt setter skuta seg fast i isen og ting begynner å skje. Walton og mannskapet redder nemlig en mann fra isødet der oppe, en mann som har lagt ut med hundeslede i ødemarken. Mannens navn er Victor Frankenstein, og han har en underlig historie å fortelle. Frankenstein er nemlig besatt av å skape liv gjennom å sette vitenskapelige teorier og kjemiske eksperimenter ut i praksis. Resultatet av eksperimentet hans gikk imidlertid ut over alle hans nære og kjære og nå er han ute etter å gjøre opp for seg.

Skrekkhistorien Victor Frankenstein forteller Walton fungerer også for meg, og jeg forstår veldig godt at denne boka er gått inn i historien som en stor klassiker som også har endt opp på 1001-lista. I kjent gotisk stil har boka egentlig to hovedkarakterer, protagonisten - helten, og antagonisten - fienden. Men hvem er egentlig helt og fiende i denne historien? Og hvem sympatiserer vi egentlig med, når alt kommer til alt og man får tenkt seg om? Det store spørsmålet er vel: Hva kjennetegner et monster? I fortid som i nåtid har boka et klart budskap. På Shelleys tid ble boka sett på som en advarsel mot den stadig voksende teknologiske industrien og hvilke konsekvenser denne medførte i samfunnet. Idag fungerer boka ypperlig som en pekefinger mot genmodifisering og menneskenes tukling med naturen. En fantastisk bra bok som kan leses på flere måter! Veldig godt skrevet er den også, med overraskende vendinger som skaper uventede tankeprosesser hos leseren. Ihvertfall hos meg. Anbefales!

Den kristne ideen av moral på denne tiden: kvinnen var forventet å gifte seg, og dett var dett. Kvinnen var et objekt, hadde ingen juridiske rettigheter verken til sin egen kropp eller sine barn. Alt var mannens eiendom og han kontrollerte alt. Inn i dette samfunnet dropper så kvinnen og forfatteren Charlotte Brontë boka Jane Eyre. Ramaskrik! Riktignok skrev hun under psevdonymet Currer Bell, men heltinnen Jane Eyre fikk likevel så ørene flagret i pressen. "Hennes sinn inneholder ikke annet enn sult, opprør og raseri"... "Jane Eyre er selve personifiseringen av en gjenskapt og udisiplinert ånd og hennes selvbiografi er en utpreget anti-kristen handling". Forfatteren Currer Bell fikk også gjennomgå, "han" ble betegnet som en sur, grov brumlebass som var fremmed for datidens samfunn og ikke mottakelig for noen av samfunnets lover." 

Jane Eyre mistet sin mor og far da hun var ganske ung og måtte vokse opp i familien til farens andre kone. Her opplever Jane kraftig omsorgssvikt og blir etterhvert plassert på Lowood - et hjem for unge kvinner "som ikke kan oppføre seg". Nedverdigelsene blir ikke færre på institusjonen der jentene lever i sult og under elendige forhold - enten dør de, eller så blir de gode kristne... Men Jane klarer seg - mye pga en utrolig sterk vilje og evnen til ikke å gi opp. Hun havner etterhvert på Thornfield hvor hun møter sin prins, Mr. Rochester. Det viser seg imidlertid at Rochester allerede er gift og har plassert sin gale kone i ett av tårnene på herregården. Jane forlater derfor Rochester og tar seg jobb som lærer før hun senere i boka vender tilbake til Thornfield etter at  Rochester's hustru har brent ned godset, blindet Edward og tatt sitt eget liv. Jane kan omsider gifte seg med sin prins. Dette er virkelig en oppvekstroman med historisk sus over, og uttrykte det skjulte raseriet og opprøret som kvinnene på denne tiden bar inni seg. Mange kvinner ble sendt på galehus siden de måtte undertrykket alle egne kvaliteter og kun gå rundt å være engelen i huset, som uselvisk hjalp alt og alle og spesielt mannen med det meste. Jane representerte alt det kvinnene på denne tiden ønsket de hadde - muligheten til å råde over sine egne liv, ha sin egen karriere og være noe mer enn mannens eiendom. For ei tøtte Jane Eyre var, og for en kvinne forfatteren Charlotte Brontë må ha vært. Les! Rett og slett les!

"Rule Brittania! - Brittania, rule the waves; Britons never will be slaves..." Skal du lese ei bok fra kolonitiden, sørg for at det blir denne.
Heart of Darkness har mange sider; det er både en historie om imperialisme, rasisme og de mørke krokene i menneskets natur. Conrad legger med vilje avslutningen åpen for tolkning, noe som fikk meg til å tenke og gjorde at jeg ville lese boka på ny. Det føltes som om jeg hadde gått glipp av noe. Historien dreier seg om reisen som sjømannen Marlow gjør oppover Kongo-elven på vegne av et belgisk handelsselskap. Langt oppe i elva, møter han den mystiske Kurtz, en elfenbenhandelsmann som utøver en nesten guddommelig innflytelse over innbyggerne i regionen. Marlow blir både frastøtt og fascinert av mannen, som har flere av de innfødtes hodeskaller satt på påler utenfor huset sitt til skrekk og advarsel. Det er ikke uten grunn at Kurtz har innflytelse på de innfødte... Her stilles Marlow ansikt til ansikt med både korrupsjonen og fortvilelsen som Joseph Conrad selv erfarte som kaptein på en elvebåt i fristaten Kongo. Boka er en sterk fordømmelse av kolonialismen og Conrad skildrer europeernes fremferd og overgrep mot lokalbefolkningen på en helt spesiell måte. Karakterene som vokser fram i den faktisk riktig så tynne boka er mesterlig beskrevet og symbolbruken er sterk og tydelig som maktmiddel. Boka er rett og slett særdeles god, og lot meg sitte igjen med en uggen følelse av kraftig urettferdighet og avmakt over den tyranniske, britiske framferden. Anbefales alle som på få sider vil lære mye om den britiske kolonitidens heller mørkere sider.

Okonkwo er den største bryteren og krigeren i live, og hans berømmelse sprer seg over hele Vest-Afrika som en bush-brann under den nord-østlige ørkenvinden Harmattan. Men når han ved et uhell dreper en klansman begynner ting å falle fra hverandre. Okonkwo og hans familie blir sendt i eksil, og når de kommer tilbake til sin egen landsby syv år senere finner de at misjonærer og koloni-guvernører har ankommet landsbyen. Okonkwos verden blir snudd helt på hodet og det hele kan kun ende med tragedie.

Det skal ikke mye fantasi til for å se at Chinua Achebe her har skrevet et tilsvar til Conrads Heart of Darkness nevnt ovenfor. Achebe har nemlig karakterisert Conrad som rasist på grunn av måten han fremstilte afrikanere på i boka si. Achebe mener at Conrad fremstiller afrikanere som avhumaniserte og degraderte, og som primitive mennesker nesten uten språk. Achebes meninger har imidlertid ikke fått særlig støtte, siden Heart of Darkness av de absolutt fleste faktisk leses som en fordømmelse av kolonitiden. Nok om det, tilbake til tingene som faller sammen. Like etter jeg leste boka ferdig igår så var jeg temmelig oppesen. Jeg likte boka umiddelbart veldig godt! Jeg har imidlertid tenkt meg om, og holdningen min er nå mye mer nyansert. Det var spennende å lese ei bok fra afrikanernes side om kolonitiden. Men - er selve boka god? 

Achebe har en fantastisk måte å beskrive dagliglivet og samfunnet til Ibo-stammen i Vest-Afrika på. Vi får ta del i større og mindre daglige hendelser og lærer mye om stammens familiære forhold, uskrevne regler, levesett og utøvelse av straff for større eller mindre foreteelser. Men istedenfor å oppleve dette sammen med gode, gjennomarbeidede karakterer så lærer jeg istedenfor å sterkt mislike denne egosentriske, aggressive og kvinnemishandlende Okonkwo. Han har ingen forsonende karaktertrekk, og vokser seg mer og mer avskyelig over tid. Okonkwo fremmedgjør familiemedlemmer, ser ned på sin sønn og angriper og dreper uskyldige mennesker. I starten av boka var denne mannen en stolt afrikaner. Denne stoltheten, som jeg virkelig likte, forsvinner. Ikke fordi "den hvite mann" ankommer, men fordi Okonkwo - protagonisten selv - utvikler seg den vei. Når de kristne misjonærene først dukker opp så forventes det av leseren å hate dem, men hvorfor skal man det. De forkynner jo kjærlighet, gir tilbud om utdanning, når ut til landsbyens egne utstøtte og tar seg av ikke-ønskede tvillingspebarn som blir satt ut i skogen for å dø. Alt misjonærene står for virker som et bedre alternativ en livet styrt av Okonkwo! Som leser hater man derfor ikke misjonærene, selv om jeg personlig ikke har noe til overs for kolonistene - ref Heart of Darkness over her. Dersom jeg ikke visste hvem forfatteren var, ville jeg ha trodd dette var ei propagandabok skrevet av noen som ønsket å fremme "den hvite manns byrde", og sikre alle at imperialismen er til det beste. Boka ble først utgitt i 1958 og har siden dengang solgt over 10 millioner eksemplarer på 45 språk. Jeg har et veldig ambivalent forhold til hele boka, og jo mer jeg skriver her desto mer ambivalent kjenner jeg at jeg blir. Men så har Things Fall Apart den mest slående og tankevekkende avslutningspunchen jeg noensinne har lest i ei bok - noe som faktisk hever boka mange hakk igjen. Dette var en berg-og-dalbane! Har du lest den? Hva er din mening? Anbefales under tvil...



Nydelige Alaska - her sør for Anchorage

.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...